Indiske inntrykk

Tiden flyr utrolig fort her i India. Nå har jeg vært her en måned, men føler meg fortsatt som en fersking. Det tar sin tid å komme inn i denne kulturen, selv når jeg tilbringer seks dager i uken i en helindisk bedrift. Der er jeg jenten med det blonde håret, hvite huden og de merkelige klærne som kjøper svart kaffi i lunsjen hver dag, løper tre etasjer ned for å gå på toalettet for det er det eneste med toalettpapir, sier nei takk til chai og har sjeldent med seg annet enn skiver til lunsj.. Jeg er litt bekymret for at jeg støter noen, for eksempel chai-gutten som jeg har begynt å avvise. Han er ved pulten min med tekjelen to ganger for dagen, og ser like skuffet ut hver gang jeg sier nei. Men kombinasjonen melk, sukker og en tepose er bare for søtt for min mage altså.

Selvom kommunikasjon med indere ikke alltid er like lett , så havner man noen ganger i interessante samtaler med dem. Ofte blir jeg litt overrasket over indernes tanker om sitt eget land og kultur. Selvom trafikken her for meg er et eneste stort kaos, og alt støvet og bosset som er over alt er en smule sjenerende, så har jeg antatt at for indere er dette helt normalt, og slik syntes de det er helt greit å leve. Ofte viser det seg imidlertid at indere syntes landet sitt er ”too crowded”, altfor støvete og at trafikken er et eneste rot. Min bereiste sjef spurte meg her en dag hvordan det var i Norge – ”quite empty, right?” – og jeg kunne fortelle at befolningstettheten var endel lavere enn i India, noe han syntes hørtes veldig fint ut. Da han senere så bakgrunnsskjermen min som er et bilde av fjord-Norge på sitt beste så så han veldig frem til sitt kommende Norgesbesøk.

En annen ting indere er veldig opptatt av er dette med familie. Her giftes de som regel bort til det beste foreldrene har fått tak i, og så er de gift resten av livet. Skillsmisse skal visst være litt av en papirmølle, og mildt sagt ikke særlig populært. På jobben min er det for det meste mannfolk, og ofte kommer det opp dette med giftemål. Noen blir veldig overrasket over at jeg ikke er gift enda, mens produksjonssjefen her en dag syntes at det var veldig bra. Han var selv gift, men anbefalte meg å holde meg unna slikt; for som han sa: ”you can change and have different boyfriends, many boyfriends...”. Tydeligvis var det disse rammene som ble satt med en gang man giftet seg som gjorde livet så kjedelig. Men gift er de, og de fleste med koner som kan sin kokekunst.




(Sini på vårt nymalte rom - mangler litt pyntegjenstander og et klesskap, gjerne en fungerende vifte, men fargerikt er det i det minste)



I dag da jeg snek meg ut i lunsjen, for å for en gang skyld ikke skulle spise opp noen andre sin lunsj, havnet jeg på MacDonalds, og ble invitert til å sitte med en pensjonert, bleik inder med engelsk aksent. Det var et interessant måltid, hvor jeg brukte halvparten av tiden til å forklare at jeg faktisk var norsk, selv om jeg ikke snakket engelsk slik hans norske venn som han traff for 25 år siden snakket. Han hadde forresten vært i Norge, og det han så ut til å huske best var at han hadde betalt hele 50 kroner for en pils. Jeg kunne melde om at du nok må ut med minst 60 kroner i dag, og da ble han rimelig sjokkert. Videre lurte han på hvordan vi kunne ha det så dyrt der – hvor fikk man pengene fra? Alle kunne vel ikke være så rike? Spørsmålet satt meg litt ut skal jeg innrømme, men jeg fikk ikke mye tid til å tenke før det haglet med nye spørsmål om alt fra familie og kjærester, til hvem jeg bodde med her i India, om tyrkeren var plagsom, hvor stort budsjett jeg hadde hver dag, om jeg lagde mat, om guttene i Norge lagde mat osv osv. En må bare smile av disse indernes nysgjerrighet og åpenhet mot fremmede, så unorskt som man kan få det!
Det ble ihvertfall et hektisk måltid hvor jeg svarte så godt jeg kunne, og greide akkurat å fullføre en McChicken før jeg måtte løpe tilbake. En annen ting jeg fikk vite her en dag var nemlig at man ikke tok med non-vegetarian food inn på jobben, da jobben var som et tempel, og der brakte man ikke inn kjøtt. Jeg fikk et stikk av dårlig samvittighet for skinkeosten jeg hadde med meg forrige uke, og noterte bakerst at jeg aldri måtte finne på noe sånt igjen. Det fikk meg imidlertid til å tenke på om det var noen flere ting jeg burde vite av ”Dos” and ”Don’ts” her på arbeidsplassen, og skulle gjerne hatt en innføring i skikk og manerer. Jeg skulle også ønske at jeg kunne komme med noen ønsker selv, da denne rapingen deres begynner å bli litt mer enn jeg syntes er komfortabelt til tider.

Et annet indisk fenomen som er ganske uvanlig for oss nordboere er indernes oppfatning av venner. Det tar ikke lang tid før man kalles bestevennen til noen, og jeg har visst minst to her på jobben nå – fast friends som de sier så fint. Priya, jenten i produksjons-avdelingen som har vært veldig hyggelig fra dag en, er visst bestevenninnen min nå, noe hun har informert de fleste på jobben om. Stadig er det noen som spør meg hvor bestevennen min er, og etter noen få bommerter i begynnelsen da jeg svarte i Europa og fikk et litt overrasket uttrykk tilbake, skjønte jeg fort at det var henne de siktet til. Men det er hyggelig det, og hun vil veldig gjerne ta meg med(eller vise meg frem, alt etter som) til vennene sine en dag, noe jeg ser frem til. Det er spennende å bli kjent med noen indere også!

Bortsett fra jobb så har denne uken gått med til litt handling, en sosial sammenkomst hvor Nils i anledning sin avskjedsfest hadde gjort et hederlig forsøk på å lage lapskaus, bursdagsfest på en meget fasjonabel klubb og rolige kvelder i leiligheten. Vi har nettopp fått enda en tysker hit til Vinobapuri 92C, Christian på bildet under, så nå bor vi 8 stykk her - veldig hyggelig!







Den kommende uken har jeg fri mandag og fredag, så til helgen blr det forhåpentligvis en tur ut av Delhi – om vi bare finner ut av tog, buss, esel eller andre fremkomstmidler vi måtte trenge for å komme oss til Dharamsala, Dalai Lamas feriested. Der skal det være både fjell og fin natur, så det skal bli en fin avveksling fra bylivet her.