Mye av India på en helg

DEL 1: Endelig en nordmann!

Lørdag satte jeg meg for første gang på en buss alene, i retning Jaipur, eller Pink City som det også kalles. Planene for helgen var rimelig vage, men Preben var ihvertfall hjemme, så alene skulle jeg ikke gå. Jeg var også invitert i bryllup søndagen, men noe særlig detaljer for denne begivenheten hadde sjefen vært sparsom med, så hva som ventet hvor for min del var usikkert.
Ved ankomst i Prebens hule ble det en King Fisher på terassen og oppfriskning i norsk muntlig. Siden sist jeg besøkte Preben i Jaipur, hadde han sett seg litt rundt i byen, og kunne denne gang imponere med en skikkelig Rajastan-restaurant(regionen/fylket som Jaipur ligger i). Her var det bare å slå seg ned, så kom de løpende med maten.. 8 sauser, tre ulike typer chipatis, litt andre ting, ris.. You name it. Indere har en vane med å spise himla fort, og dette bar servicen preg av, ettersom de kom og ville fylle på noe ca hvert andre minutt. Men dette skal man selvsagt ikke klage over, og en time senere vandret vi ut rimelig full i magen, og 16 kroner fattigere.

Neste post på Prebens program var en terassebar hvor et indisk rockeband hadde konsert. Faktisk var indie-faktoren rimelig lav – dette var tydeligvis noen som hadde brukt tiden på å se mer på you-tube videoer av rockekonserter enn bollywood movies. Der møtte jeg også noen av de han henger med i India, så det var hyggelig.




Preben har i løpet av sin tid her fått seg en indisk muslimsk venn, og han hadde invitert oss til huset sitt for å ta del i en muslimsk feiring som skulle finne sted denne helgen. Det eneste av informasjon vi hadde på forhånd var at de skulle slakte en geit, noe som var nok til å interessere oss kulturtørste nordmenn. Vi ankom familiens overfylte hus hvor vi hilste på brødre, søstre, onkler, tanter, gamlefar og selvsagt geiten. Det var nok ikke så ofte hvite kom på besøk, så det var stas. Preben var circa like nysgjerrig som dem, særlig denne slaktingen, men de var mer interessert i andre ting rundt oss.

Det første de ville teste var om jeg kunne lage chipati (lefselignende greie de spiser til alle måltider). Jeg ble beordret ned ved bakebollen, og fikk tildelt en deigklump og kjevle. Jeg vil si at jeg vanligvis er en kompetent baker, men her forsvant all selvtillitt. Det hele vakte selvsagt både latter og forundring blant de indiske. Da jeg omsider greide å få lefsen i en relativt rundt form, og skulle flytte denne opp i stekepannen så viste det seg at jeg hadde vært for gniten på melet, og halve greien hang igjen. Mer trengte ikke inderne å se, for å konkludere at en god chipatilager var jeg ihvertfall ikke. Gamletanten i huset spurte meg med undring om hva i alle dager jeg spiste når jeg ikke kunne lage chipati? Stempelet som dårlig koneemne var ihvertfall et faktum.

En annen ting som de selvsagt lurte på var forholdet mellom meg og Preben. Det å si at vi bare er en venner er noe en indere vanskelig klarer å forholde seg til.
Gamlefar i huset var i overkant opptatt av dette, noe som vår venn Abduhll visste å utnytte. Ettersom Abduhll var den eneste i huset som snakket engelsk, var han også tolken vår for anledningen. Til gamlefar på enognitti forklarte han at vi hadde vært gift, men var nå separert. Dette var så sjokkerende for denne gamle mannen (skillsmisse er NO NO), at om han hadde hatt et gebiss i den tannløse munnen ville det falt ut. Hans umiddelbare respons var at vi burde gifte oss igjen, ettersom vi aldri kom til å finne oss en ny en nå uansett.

Ettersom Abduhll nektet å si at han tullet, ba vi han etter flere runder med bønn om at vi burde gifte oss igjen å si at nettopp dette var planen. Dette sa han, men han la til at akkurat nå så kranglet vi.. Gamlefar ble enda mer oppgitt, og rettet seg mot meg og ba meg slutte å krangle, slik at vi kunne gifte oss så fort som mulig. Jeg kunne ikke gjøre stort annet enn å smile og være enig, og lovet at jeg skulle slutte å være så kranglete. Dette så omsider til å roe gamlefar ned, og gifterisnakket ble omsider lagt til siden. Ens dette pågikk hadde jeg en jente på hver hånd som malte henna på meg. Jeg er generelt ikke så begeitret for dette, men klarte ikke si nei til de søte små. Det holder visst i noen uker, så kanskje jeg fortsatt går rundt med det til jul hjemme..

Selve geiteslaktingen var rimelig grotesk. De slaktet på halal-vis, noe som betyr at de dreper slik at all blodet renner ut. Den blødde rett og slett ihjel. Hele prosessen med både dreping og slakting gikk relativt fort. De ”skitne” delene kom en fattig hindu-dame og hentet, og dermed var det klart for matlaging. Selve kjøttet skulle de ha til middag om kvelden, men til lunsj stod lever på plakaten. Dette var mildt sagt vanskelig å svelge for to nordmenn som nettopp hadde sett sin første geit bli slaktet, og generelt ikke var stor fan av lever. Men man kan likssom ikke si nei, så lever ble det. Det var ingen stor gourmet opplevelse for å si det sånn.. I tillegg startet jeg med å svelge chili ned i feil rør, og da jeg skulle tørke vekk tårene så greide jeg å gni meg i øyet med den delen av fingeren jeg nettopp hadde fått henna på. Men jeg overlevde både dette og leveren uten skader. Vi takket så fint for oss, og ble kjørt på mopeden til Abdhull til nærmeste bussholdeplass(faktisk en ganske behagelig måte å reise på, mopeden altså)



DEL 2: Endelig et bryllup!

Her i India har jeg gått og håpet på en bryllupsinvitasjon. At noen skulle kjenne noen som kjente noen som hadde en fetter som skulle gifte seg, slik at jeg kunne delta på en av de utallige funksjonene ihvertfall. At jeg så skulle bli invitert til sjefen sin kone sin søster sitt bryllup kom som en hyggelig overraskelse. At jeg innså i det taxien kjørte inn på Hotel Shiv Vilas at dette kom til å bli et rimelig fint bryllup var en likedan hyggelig overraskelse. Hotellet så ut som et palass, noe som trengtes når en frøken fra Mumbai og en kar fra Dubai gifter seg.
Jeg tok del i to av bryllupets funksjoner – det ene var sermonien og det andre var festen. Sermonien fant sted i en stor bakhage på det førstnevnte hotellet, som var minst fem stjerners og bygget som et palass.

På scenen stod en og messet ovenfor det overlessede brudeparet, mens folk satt å småpratet og forsynte seg av smårettene som stod på siden. Det var tydeligvis ikke nødvendig å følge med på seansen, med unntak av når de annonserte hennes nye fornavn(!). Det hele ble avsluttet av at bruden ble båret i en kongestol til bilen, for så å bli kjørt vekk.
Neste seanse skulle være på et annet nærliggende palass-hotell, og i pausen mellom ble jeg kjørt til mitt hotell – også femstjerners. Kan si meg rimelig fornøyd med standarden på rommet, og utnyttet muligheten for en varm, ren og god dusj med en gang, før det bar videre til festen, holdt på palasshotell nummer to i området.
I et indisk bryllup handler det meste om to ting: Mat og dansing. På festen var der ingen formaliteter whatsoever; man kunne hente seg mat fra en veldig stor buffet slik det passet seg, og drikke hentet man i baren. Folk stod og spiste, gikk mens de spiste og noen satt mens de spiste. I mens var det hele tiden indiske rytmer i bakgrunnen, og folk satt å ristet i danseskulderen(her vil jeg si det er mer danseskulder enn fot) over hele salen mens fotografering pågikk av brudeparet. Til tross for at verken lys var senket eller brudeparet ferdig fotografert så fyltes dansegulvet etter hvert opp.
Indisk dansing, eller bollywood-dansing som jeg ble fortalt at det het, er noe for seg. Mye innlevelse og risting av skuldre og armer, og gjerne store bevegelser. Helten på gulvet, etter sjefen min riktignok, var en ti år gammel fyr som danset med oss inn i de sene timer. Ja, jeg ble med jeg også faktisk. I ett-tiden hadde jeg tenkt å vende tilbake til trippelsengen min på hotellet, men sjefen kunne melde om at det bare var de gamle som gikk hjem nå, og ba meg prøve litt dansing isteden. Jeg fant ut at jeg syntes uansett alle de andre så rimelig komisk ut på dansegulvet, så da kan likegodt jeg også kaste hemningene og hive meg på.
Jeg har neppe ledd så mye på et dansegulv før – det hele tok helt av, og sjefen min viste noen nye sider av seg selv. Han var dansekongen! Han sa imidlertid til meg etterhvert at. ”Siri, but you know indian dancing!”... noe jeg ikke vet om jeg skal ta helt som et kompliment eller ei. Godkjent på dansegulvet ble jeg ihvertfall, som eneste hvite innslag.
Men halv fem var de stakkars servitørene som gikk rundt og delte ut shots og champange på dansegulvet rimelig trøtte, så da var festen over(forståelig nok, ettersom de hadde jobbet siden 8 om morgenen... Skiftarbeid er nok et ukjent fenomen). Men jeg var veldig fornøyd, og klar for en natt i ordentlig seng, ren og fin, med dyne til og med!

Dagen etter var det elefant polo – dvs polo spilt med elefanter i steden for hester. Rikmannssport med andre ord. Beskjedenheten min tok ikke slutt før det var for sent å prøve en runde dessverre, men det var artig å se på. Følte meg litt i overklassen der vi satt i skyggen av et hvitt tak på hvite stoler, med tjenere som stadig kom med ny fingermat til oss, mens seks elefanter løp rundt på banen med jålete gjester fra inn og utland sjonglerende oppå. Etter litt indisk lunsj(it’s all about the food) bar det hjemover i onkelen til sjefen sin bil, rimelig sliten etter helgens mange opplevelser.
Det å gå fra den ikke så rike muslimske familien, til disse ekstremt rike i bryllupet var en stor kontrast. Og rundt de rike løper der servitører, sjåfører, heistrykkere, døråpnere som jobber mye for lite... Jeg tror faktisk ikke jeg kunne funnet meg godt til rette blant de rike India. På lang sikt.


PS: Bilder fra bryllupet må dere komme innom meg og se, da jeg fikk beskjed om at siden det var en privat fest måtte jeg ikke legge ut bildene på nettet..