Et lite stykke Tibet

Etter en måned i Delhi, med kun en liten helg på reisefot, var det deilig å se frem til en helg lenger nordpå. Fredag kveld befant da Sini og jeg oss på Jammu Mail train, i lag med "et par" andre. Heldigvis hadde vi fire hvite damer i samme avdeling som oss, og til tross for at disse fire andre hadde en noe ulik oppfatning omkring dette med livet, teknologi og utdanning enn oss, så var det en viss trygghet. Etter at de hadde snakket seg ferdig for kvelden om deres tidligere liv, meningsløsheten med teknologi og utdanning, påpekt at jeg var i laveste laget for å være en nordmann, og hun ene hadde forutsett hvor mange barn to av de andre skulle ha, så slo vi opp sengene og la oss tre i høyden. Det ble litt søvn den natten, men heten fra Delhi slapp likssom aldri taket, så vi følte oss svett og god da vi ankom Pathankot.

Etter ti timers togtur ventet fire timers busstur oppover i fjellene. Dette var noe mer spennende enn en tur langs selv de trangeste norske veier..Ikke noe for sarte sjeler! Vi hadde bestemt oss for å dra rett til McLeod Gunj, noen hundre meter lenger opp i fjellet enn Dharamsala. Det er her den tibetanske eksilregjeringen holder til, noe som setter sitt preg på stedet. Jeg følte jeg var mer i Tibet enn India, da det for det meste var tibetanere som bodde og jobbet der. Sarifaktoren var endel lavere enn i Delhi for å si det sånn! Etter å ha sett tempelet og den litt skuffende fasaden til Dalai Lamas residens fant vi litt av hvert å bruke pengene på i bodene og butikkene som ynglet langs gatene. For en fjellglad nordmann var det deilig å være omringet av fjell, skog og utsikt etter gammelt! Det meste av tiden gikk til å nyte dette og stillheten, og ellers vimse rundt og kjøpe alt fra te, til smykker og andre fine og ikke så fine ting de hadde der(jeg prøvde meg på en indiskstyle bukse som ikke var helt heldig i fasongen viste det seg..).
Ellers traff vi tilfeldigvis på fire andre interns fra Delhi i gaten, (ganske utrolig å treffe på kjentfolk når man er i India, da vi kanskje kjenner sånn 30 - 40 stykk i dette landet), som vi dro på restaurant med senere på kvelden. De hadde også truffet på en svenske, så jeg fikk praktisert norsken min etter gammelt også.

Restauranten vi valgte for kvelden var anbefalt i Lonely Planet, men det kan ikke ha vært for servicen ihvertfall. Bare det å gi oss to glass og en flaske vin tok sin tid, for å ikke snakke om å trylle frem en åpner til oss. Etter at han hadde plantet flasken på bordet vårt, forsvant han, og fortsatte å ta bestillinger fra andre, servere litt mat, og ellers flytte på stoler og bord. Da vi til slutt fikk tak i ham og lurte på om han kanskje kunne åpne vinen også, så virket det nesten som om det var for mye å be om. Men vin ble det, og som alt annet i India, så hadde de krydret den også. Ikke verdt å vente på, men da har man prøvd vinen deres i det minste. Jeg kan nevne at den tibetanske Chicken Chow Chowen deres var veldig god da, det skal de ha!



Søndagen ble litt hektisk, da alle bussene til Delhi var fulle, og vi derfor måtte benytte oss av togbilletten vi hadde. Selvom toget vårt ikke gikk før kl. 23 om kvelden, måtte vi dra fra McLeod Gunj kl 1600. Det ble imidlertid tid til en smakfull frokost ved Green Hotel(vi følte gjerne det var mer et hostel men..), mer handling, en liten gåtur nesten bort til et fossefall og en tibetansk rygg og nakkemassasje. Sistnevnte var veldig bra, men dessverre føles ikke verken nakke eller rygg noe bedre(heller tvert i mot) etter fire timer buss og tolv timer tog etterpå.

På turen fra McLeod Gunj til togstasjonen kom vi i snakk med kandadieren Charles som hadde reist rundt i India så lenge at han hadde lagt til seg denne vanen indere har med å riste på hodet nå og da, og kunne til og med endel hindi. Han var nå på vei til Calcutta og Bangladesh, etter å akkurat ha solgt autorickshawen sin i Dharamsala, som han hadde kjørt fra Kerala i sør, og helt opp nord. Ellers hadde han jobbet litt på gård her i landet, og vært på kryss og tvers et par ganger. Han ble med oss og spiste før togturen, og det viste seg å være ganske greit å ha med seg en gutt i følget når vi stod der som eneste hvite på togstasjonen i Chakki Bank. Det vi også merket oss var at inderne nå ikke bare stirret, men de kom også bort og snakket til oss - eller det vil si til Charles.
Under på bildet ser vi en ny venn av Charles som skulle ta samme tog som ham. Han var veldig opptatt av å vise at han var med i det ene og andre offentlige organ(slik som en valgkomité), og ikke minst et kort som viste at han betalte skatt, og dermed var av den ekstra gavmilde typen som med dette hjalp landet sitt.
Etterhvert som denne inderen kom med mer og mer innpåslitne spørsmål, begynte Charles å se mindre frem til sin 41 timers lange togtur med denne mannen på slep. Men jeg tenker han overlever. Som dere ser, så har også Charles begynt å posere som en inder. Sjegget skulle han ta når han kom hjem, til tross for at han måtte innrømme at det kunne bli i heteste laget noen ganger.

Da Charles forlot oss til fordel for sitt tog til Calcutta, stod vi plutselig igjen to blonde jenter på en togstasjon med bare indere. Heldigvis gikk det fint for seg, men det ble endel blikk fra de lokale. Vel inne på toget kriget vi oss frem til plass 59 og 62 - tredje etasje sengene våre, hvor der selvsagt lå to indere og sov. Etter å dratt dem litt i tåen fikk vi plassene våre, hvor vi tilbragte de neste 12 timene.(..) Sovevognen stimlet med folk, og i tillegg banet det seg stadig gjennom chai-gutter, lunsjgutter, snacksgutter og andre forbipasserende. Der var hele familier stablet på en seng(0,5 x 1,80 m ca), og utallige lukter av krydder, parfymer og noen mindre hygeniske lukter. Men det hele vil jeg si var en interessant og ganske surrealistisk opplevelse, med mulighet for gjentakelse. Vel, kanskje jeg bestiller en klasse bedre..
McLeod Gunj var ihvertfall verdt turen!