Diwali - indernes viktigste høytid

Den siste uken har vært rimelig travel. Ikke bare var det siste helgen til Matti og Sini, men attpåtil kom der Diwali oppå det hele. Diwali er indernes viktigste høytid, og minnet om jul og nyttår på en gang. Forut for Diwali har inderne ladet opp med en diverse fastedager, gavedager, og andre spesielle ritualer, for ikke å snakke om oppskytning av fyrverkeri og andre smellbongbonger. Det har vært en krigssone i gaten min i en måned nå, til alle indiske barns store begeistring. Når vi har prøvd å vise litt misnøye med disse livsfarlige bombene de fyrer av, bare trekker de voksne på skuldrene, og spør om vi ikke skal kjøpe litt ”crackers” vi også. Ellers har husene i gaten blitt pyntet med typen julelys i alle mulige farger, og gjerne som blinket, noe som har gjort byen et par hakk koseligere. Det er faktisk utrolig hva selv rosa, orange, blå og lysegrønne julelys kan gjøre med et nabolag! I Norge er alt som ikke er hvitt litt glorete etter min mening, men både Sini og jeg var enig om at i India så går det greit med litt farger.

På selveste Diwalidagen, lørdag, var det selvsagt jobb for meg – dog halv dag. Mesteparten av dagen gikk imidlertid med på å ønske alle Happy Diwali, og å spise søtsaker, indiske retter og annet de hadde på markedet. Jeg fikk til og med to diwaligaver – den ene fra en på jobben som insisterte på å kjøpe noen øredobber til meg, mens Herr Nanda, Presidenten i selskapet, hadde gjort klart diwaligratialet som bestod av indiske søtsaker og kontanter. En hyggelig overraskelse!

Resten av kvelden ble feiret med andre utlendinger, og vi startet kvelden med grillfest på nederlenderen Remcos takterrasse. Han hadde for anledningen kjøpt inn to kilo kyllingkjøtt av ulike slag – en fin avveksling fra all vegetarmaten man spiser om dagen. Fra terrassen kunne vi se utover byen, hvor fyrverkeri ble skutt oppover, sidelengs og bakover hele kvelden. Når det gjelder sikkerhet og kvalitetssikring av rakettene så er det noe man ikke bryr seg nevneverdig om i India. Her var det ikke bare hvordan raketten så ut som var spennende, men også hvor den sprengte - i luften eller på bakken?

Vi traff på noen gutter med en rakett med styrepinne som hadde stilt den opp i en reativt trang gate. Heldigvis stilte vi oss på siden av den, ettersom den først sprengte på bakken, for deretter å skyte fart både forover og bakover.. Det er ikke uvanlig at rakettene gjør seg helt ferdig på bakken, og enkelte hørtes ut som reneste skuddvekslingen der de smalt og sendte gnister fra bakken og utover en radius på omkring fem meter. Vernebriller er nok fortsatt et ukjent fenomen, og noe sier meg at ulykkesstatistikken på Diwali er litt høyere enn på nyttårsaften i Norge.

Etter et godt måltid, bestående utelukkende av kjøtt (etter et kosthold hovedsaklig bestående av grønnsaker de siste månedene, var dette noe vi ikke hadde dårlig samvittighet for) dro vi videre til en AIESEC traineeleilighet for diwali-fest. Alle hadde ikledd seg indiske antrekk for anledningen, i et forsøk på å gjøre Diwalifeiringen så indisk som mulig. Sini og jeg hadde noe problemer med å finne en Kurta som ikke bestod av for mange farge og mønster kombinasjoner, og etter noen hektiske timer på Central Market sammen med en haug andre indere i typisk siste-liten diwalishopping endte vi opp med samme kurta. Etter en rekke sprøsmål om vi er både tvillinger og søsken, for ikke å snakke om navneforrvirring i løpet av de siste to månedene fant vi ut at en kveld i like klær var på sin plass, som om ikke enkelte var forrvirret nok allerede over disse to blonde jentene med nesten make navn.

Det ble en hyggelig kveld, hvor Sør-Amerikanerne eide dansegulevt, mens vi andre litt stivere Europeere holdt oss til snakking denne gangen. Jeg fikk forklart at om en ikke kan danse i Sør-Amerika, så blir en nesten sosialt utstøtt. Godt å vite.

I det hele tatt ble det en hyggelig Diwali – ikke helt indisk med bønn og kortspill, men det får bli en annen gang!