Sightseeing i Delhi

Mandag betyr fridag for min del, og i går var jeg så heldig at den sammenfalt med en indisk helligdag, noe som betød på den kjedelige siden at jeg ble snytt for en fridag, men på den gledelige siden hadde jeg noen å dra på sightseeing med. Gårsdagens mål var først turistkontoret i Delhi, for å prøve å finne ut av en måte å komme seg til Dharamsala. Dette viste seg å være svært enkelt i følge han på turistkontoret, da de selvsagt hadde en turistbuss arrangert av dem, som gikk fra Delhi og rett dit. Turen tok ”bare” 15 timer, og siden bussen var av merket Volvo så ville mangelen på Air Condition ikke gjøre noe. Den hadde tross alt seter man kunne lene litt bakover.

Både tidsbruken og prisen syntes jeg imidlertid var litt i overkant, og jeg spurte hvordan det var med togforbindelse, da jeg visste at man kunne ta toget til et sted, for så å ta buss i tre – fire timer opp i fjellene. Dette var han ikke så villig til å snakke om, da disse lokalbussene ikke var noe for turister å ta, hevdet han. Nei, Volvo-bussen hans var det beste alternativet, og mangelen på Air Condition ville ikke være noe problem, siden det var kaldere i fjellene. Hvor lang tid det ville ta før temperaturen kommer ned på et komfortabelt nivå var han imidlertid litt vag i uttalelsene om, men jeg vil tro at vi ihvertfall måtte sitte noen timer på hompete veier med 30 + før det begynte å kjøle seg ned.

Jeg takket pent for meg og sa at jeg kunne ringe ham når jeg hadde snakket med Sini. Et problem var at hennes internasjonale bedrift ikke gir dem fri på indiske helligdager, noe som betød at hun må jobbe på fredag da alle andre har fri fordi Mahatma Ghandi har(eller ville hatt) bursdag. Siden bussturen startet kl 1600 og hun egentlig jobber til 2200 ville hun måtte si at hun var syk.

Da jeg kom hjem og fortalte om denne turistbussen kunne de andre bereiste internsene jeg bor med melde om at en busstur på 15 timer nordover ville være en utfordring for de fleste kropper, Volvo eller ei. Og disse lokalbussene pleide å være helt grei, så de anbefalte tog så langt vi kunne, og deretter buss. Dermed blir det tog og lokalbuss på oss, noe som sikkert går fint. Det var egentlig fullt på toget, men de har alltid avholdt en andel billetter på ”ladies quota”(uvisst av hvilken grunn), og der var det flere ledig. Så da blir det fjell og tibetansk-inspirert miljø på meg til helgen! Kan hende hjemlengselen kommer krypende litt da..



Etter det ikke særlig givende besøket hos turistinformasjonen traff vi på en inder, som selvsagt hadde lyst å slå av en prat. Han ville, som de fleste andre bare informere oss om at det var helligdag i dag, og at det ikke var så mange shoppingsteder som var åpne(det å bare gå seg en tur for å se seg om er visst ikke noe indere forstår seg på). Men, han kunne selvsagt anbefale oss et ”marked” med gode handlemuligheter, og selvom vi ikke var ute etter å shoppe, var no et marked alltid spennende. Han praiet en rickshaw for oss, og ga noen instruksjoner til føreren, og 15 min senere stod vi utenfor en teppehandler, som rett nok hadde ”market” i navnet sitt. Ikke akkurat det vi hadde bruk for, så vi la ut på vandring i de ganske uinteressante gatene som lå rundt der, og hoppet etterhvert på en rickshaw som tok oss til vårt egentlige mål for dagen, India Gate – Delhis svar på Triumfbuen. Der vandret vi rundt, tok litt bilder, og ble tatt enda flere bilder av. På et tidspunkt var det neste kø for å ta bilde med oss, noen ville ha fellesfoto, singelfoto, kun meg, kun Christian – evt den som var ledig... Nett som på konfirmasjonsdagen! Vi slapp til slutt unna, og fant oss en fredelig plass under et tre hvor vi fikk nyte en cola i ro og mak.



Litt senere på ettermiddagen skulle det så være brenning av en rekke ”puppets” som representerer onde demoner, i forbindelse med denne helligdagen. Rundt om i byen var det satt opp slike meterhøye puppets, som alle skulle bli tent på. Vi ønsket å få med oss denne høytidelige seansen, og ble med Karolina, Patrycia og en indisk venn av dem til en park hvor det skulle brennes. Selv med en inder som guide kom vi altfor tidlig, og etter å ha spute vaktene der når det hele begynte, trasket vi hjem til inderen og satt der halvanne time. I følge vaktene skulle det begynne klokken kl 18-19, men vi antok at det var mer 19 enn 18, siden vi tross alt var i India, og tok oss god tid. Vi begynte å ane uro da vi på vei tilbake møtte et tog av indere som gikk motsatt vei. Og helt riktig, da vi ankom kl 1839 var det bare noen små bålrester igjen. Det er nok første gang jeg har kommet for seint til noe i India, og jeg tviler på det blir veldig mange flere ganger.. Men noen ganger må de vel være presis de også.

Indiske inntrykk

Tiden flyr utrolig fort her i India. Nå har jeg vært her en måned, men føler meg fortsatt som en fersking. Det tar sin tid å komme inn i denne kulturen, selv når jeg tilbringer seks dager i uken i en helindisk bedrift. Der er jeg jenten med det blonde håret, hvite huden og de merkelige klærne som kjøper svart kaffi i lunsjen hver dag, løper tre etasjer ned for å gå på toalettet for det er det eneste med toalettpapir, sier nei takk til chai og har sjeldent med seg annet enn skiver til lunsj.. Jeg er litt bekymret for at jeg støter noen, for eksempel chai-gutten som jeg har begynt å avvise. Han er ved pulten min med tekjelen to ganger for dagen, og ser like skuffet ut hver gang jeg sier nei. Men kombinasjonen melk, sukker og en tepose er bare for søtt for min mage altså.

Selvom kommunikasjon med indere ikke alltid er like lett , så havner man noen ganger i interessante samtaler med dem. Ofte blir jeg litt overrasket over indernes tanker om sitt eget land og kultur. Selvom trafikken her for meg er et eneste stort kaos, og alt støvet og bosset som er over alt er en smule sjenerende, så har jeg antatt at for indere er dette helt normalt, og slik syntes de det er helt greit å leve. Ofte viser det seg imidlertid at indere syntes landet sitt er ”too crowded”, altfor støvete og at trafikken er et eneste rot. Min bereiste sjef spurte meg her en dag hvordan det var i Norge – ”quite empty, right?” – og jeg kunne fortelle at befolningstettheten var endel lavere enn i India, noe han syntes hørtes veldig fint ut. Da han senere så bakgrunnsskjermen min som er et bilde av fjord-Norge på sitt beste så så han veldig frem til sitt kommende Norgesbesøk.

En annen ting indere er veldig opptatt av er dette med familie. Her giftes de som regel bort til det beste foreldrene har fått tak i, og så er de gift resten av livet. Skillsmisse skal visst være litt av en papirmølle, og mildt sagt ikke særlig populært. På jobben min er det for det meste mannfolk, og ofte kommer det opp dette med giftemål. Noen blir veldig overrasket over at jeg ikke er gift enda, mens produksjonssjefen her en dag syntes at det var veldig bra. Han var selv gift, men anbefalte meg å holde meg unna slikt; for som han sa: ”you can change and have different boyfriends, many boyfriends...”. Tydeligvis var det disse rammene som ble satt med en gang man giftet seg som gjorde livet så kjedelig. Men gift er de, og de fleste med koner som kan sin kokekunst.




(Sini på vårt nymalte rom - mangler litt pyntegjenstander og et klesskap, gjerne en fungerende vifte, men fargerikt er det i det minste)



I dag da jeg snek meg ut i lunsjen, for å for en gang skyld ikke skulle spise opp noen andre sin lunsj, havnet jeg på MacDonalds, og ble invitert til å sitte med en pensjonert, bleik inder med engelsk aksent. Det var et interessant måltid, hvor jeg brukte halvparten av tiden til å forklare at jeg faktisk var norsk, selv om jeg ikke snakket engelsk slik hans norske venn som han traff for 25 år siden snakket. Han hadde forresten vært i Norge, og det han så ut til å huske best var at han hadde betalt hele 50 kroner for en pils. Jeg kunne melde om at du nok må ut med minst 60 kroner i dag, og da ble han rimelig sjokkert. Videre lurte han på hvordan vi kunne ha det så dyrt der – hvor fikk man pengene fra? Alle kunne vel ikke være så rike? Spørsmålet satt meg litt ut skal jeg innrømme, men jeg fikk ikke mye tid til å tenke før det haglet med nye spørsmål om alt fra familie og kjærester, til hvem jeg bodde med her i India, om tyrkeren var plagsom, hvor stort budsjett jeg hadde hver dag, om jeg lagde mat, om guttene i Norge lagde mat osv osv. En må bare smile av disse indernes nysgjerrighet og åpenhet mot fremmede, så unorskt som man kan få det!
Det ble ihvertfall et hektisk måltid hvor jeg svarte så godt jeg kunne, og greide akkurat å fullføre en McChicken før jeg måtte løpe tilbake. En annen ting jeg fikk vite her en dag var nemlig at man ikke tok med non-vegetarian food inn på jobben, da jobben var som et tempel, og der brakte man ikke inn kjøtt. Jeg fikk et stikk av dårlig samvittighet for skinkeosten jeg hadde med meg forrige uke, og noterte bakerst at jeg aldri måtte finne på noe sånt igjen. Det fikk meg imidlertid til å tenke på om det var noen flere ting jeg burde vite av ”Dos” and ”Don’ts” her på arbeidsplassen, og skulle gjerne hatt en innføring i skikk og manerer. Jeg skulle også ønske at jeg kunne komme med noen ønsker selv, da denne rapingen deres begynner å bli litt mer enn jeg syntes er komfortabelt til tider.

Et annet indisk fenomen som er ganske uvanlig for oss nordboere er indernes oppfatning av venner. Det tar ikke lang tid før man kalles bestevennen til noen, og jeg har visst minst to her på jobben nå – fast friends som de sier så fint. Priya, jenten i produksjons-avdelingen som har vært veldig hyggelig fra dag en, er visst bestevenninnen min nå, noe hun har informert de fleste på jobben om. Stadig er det noen som spør meg hvor bestevennen min er, og etter noen få bommerter i begynnelsen da jeg svarte i Europa og fikk et litt overrasket uttrykk tilbake, skjønte jeg fort at det var henne de siktet til. Men det er hyggelig det, og hun vil veldig gjerne ta meg med(eller vise meg frem, alt etter som) til vennene sine en dag, noe jeg ser frem til. Det er spennende å bli kjent med noen indere også!

Bortsett fra jobb så har denne uken gått med til litt handling, en sosial sammenkomst hvor Nils i anledning sin avskjedsfest hadde gjort et hederlig forsøk på å lage lapskaus, bursdagsfest på en meget fasjonabel klubb og rolige kvelder i leiligheten. Vi har nettopp fått enda en tysker hit til Vinobapuri 92C, Christian på bildet under, så nå bor vi 8 stykk her - veldig hyggelig!







Den kommende uken har jeg fri mandag og fredag, så til helgen blr det forhåpentligvis en tur ut av Delhi – om vi bare finner ut av tog, buss, esel eller andre fremkomstmidler vi måtte trenge for å komme oss til Dharamsala, Dalai Lamas feriested. Der skal det være både fjell og fin natur, så det skal bli en fin avveksling fra bylivet her.

Lunchtime

I motsetning til i Norge, hvor man får ha sine svette hvitostskiver i fred til lunsj, så er det her slik at man deler det man har med de andre. For meg betyr det en viss prestasjonsangst hva angår lunsjen min, og jeg har noen dager bare løp ut så snart det er lunsj, og satt meg på den italienske kafeen rett ved. Men noen dager har jeg svelgt litt stolthet og funnet meg noen å spise med - riktignok uten det store bidraget. Ene dagen hadde jeg bare med meg noen skiver og en nesten helt tom skinkeost fra Norge.. Lett pinlig berørt tok jeg plass ved bordet(lunsjrom finnes ikke) til produksjonssjefen og assistenten hans, som hver hadde sine bokser med. Jeg unnskyldte meg litt brydd, og forklarte at jeg ikke hadde hatt tid til og lage mat, og dessverre - "no mama cooking for me". De derimot, hadde til og med kokk som laget maten deres, så det er ikke rart de alltid får med seg god lunsj på jobb.

Så da var det greit. Jeg dro frem en skive og scoopet opp de ulike veggisrettene de hadde fra boksene deres(bestikk er et sjeldent fenomen), og assistenten ville til og med prøve litt skinkeost, da han visstnok spiste alt(noe størrelsen hans levnet liten tvil om). Hvordan han syntes skinkeosten smakte er imidlertid uvisst, men det han sa på hindi til produksjonssjefen så ut til å bety at han ikke syntes det smakte mye.. Men jeg tror de syntes jeg er et merkelig fenomen, så de har vel bare godtatt at jeg er litt annerledes. Skivene mine falt forsåvidt i smak, velger jeg å tro ihvertfall.


I går bestemte jeg meg imidlertid for å få bestilt meg noe indisk mat, og spurte Mukesh, regnskapsføreren som jeg deler avlukke med, om han kunne ringe noen. Han så litt overrasket ut, men så ut til å bli ganske glad for forespørselen. Han ropte da på Damhaa, løpegutten vår, og ba han kjøpe litt chapati, ris og noen sauser som ikke var for sterkt. Resultatet ser dere under.
Smaken var fortreffelig, og alt kostet kun ca kr. 3. Nå er jeg litt usikker på om løpegutten måtte ut med mer, eller om jeg betalte firedobbel pris for naan-brødene jeg kjøpte en dag på samme sted(absolutt ikke umulig, da de pleier å ta minst det dobbelte for oss lettlurte utlendinger). Jeg var spent på reaksjonen fra magen min de neste timene, men det gikk veldig greit, så tror jeg må gjenta det oftere - eller kjøpe meg en indisk kokebok. Det blir fort det første.













Ellers har vi fått nymalt leilighet nå, og fargeutvalget er noe annerledes enn det jeg ville valgt for mitt hus. Her går det nemlig i pasteller, som dere ser på bildet under. Men vi er veldig fornøyd, da leiligheten nå ikke bare er nymalt, men også nyvasket! Vi har en vaskedame, Pinky, men hennes bidrag er av litt varierende grad, og hun er ikke den som liker å dra kosten under sengen også. Men etter litt refs fra huseier, så har det kommet seg de siste dager.. Så får håpe det varer.





Nå er neste prosjekt å få reparert takviften på rommet til Sini og jeg, da den brisen som den produserer absolutt ikke hjelper stort på når det er over 30 grader ute om kvelden. Kjenner vi indere rett så tar det litt tid det også.

Siri

Your barth, madam?

Da jeg i sist innlegg skrev at alle på jobben i det minste visste hvor jeg var fra, så hadde jeg visst misforstått litt. Dette kom frem da de neste dag begynte å spørre om Thailand, Tyskland og Indonesia - og the americas.. Så jeg tok frem pekepinnen og pekte tydelig på "MY COUNTRY, NORWAY". Noen fikk det med seg, andre lurte på om jeg var litt russisk også siden det lå rett ved siden av.
Ellers går kommunikasjonen for det meste i enstavelsesord. En typisk samtale kan være:
Hotel?
- No, apartment
Only girls?
- No, 2 boys, 5 girls
(Hevede øyenbryn)
TV?
- No TV. It is damaged.
Oh!?
English music, madam?
- Yes.
Akon? Your favorite artist?
- Ehm.. Not favorite.
Ooooh!? My iPod, Akon. Love Akon. (Akon er visst det store her i Delhi..)

En favoritt er imidlertid da jeg ble spurt "Your barth, madam?". Jeg troddde først han lurte på hvem jeg tilhørte, og svarte at jeg ikke var gift. Så gjentok han spørsmålet, og to andre gjentok - "your barth!", og jeg ble bare et større og større spørsmålstegn. Det morsomme(men også litt frustrerende) er at jeg får følelsen av at det er jeg som ikke kan engelsk. Vel, etter en stund var det en annen som grep inn og sa "BIRTH" med i. Altså, de lurte på når jeg hadde bursdag. Herremin. Men da vi fikk oppklart at dette var 12. november, var alle fornøyd og noterte ivrig på diverse papirark, og Prasant lovet å gi meg et sjal til bursdagen.

Som dere skjønner, interessante dager på jobben. De første dagene skal jeg innrømme at tålmodigheten min ble tøyd rimelig langt, men de to siste dagene begynte det å bli ganske hyggelig. Det som er så bra, er at disse gjør tidenes rutinejobb, hvor det eneste som er ulikt fra tid til annen er sjerfkolleksjonene(vi er nå akkurat ute med 3. kolleksjon for året), men allikevel så ser de ut til å more seg. De ler, synger til hindisangene på radioen, og danser litt mens de slår av en vits eller to. Tror jeg da. De ler ihvertfall mye, og ofte ler jeg med dem, fordi de bare er morsom og med utrolige uttrykk. Det blir gjerne litt som en taper som ønsker å være med i gjengen, men egentlig ikke kul nok, men det får heller gå. Jeg er tross alt i India, og er allerede stemplet som en unormalitet.
Senere i uken returnerer jeg til pulten min, hvor jeg skal sitte resten av tiden her. Men egentlig håper jeg å få være litt på pakkeriet innimellom også, for der er det litt mer livlig om dagen.




Ellers har Preben, som er på AIESEC-internship i Jaipur, vært her i helgen. Hyggelig med litt norske impulser innimellom! Han dro i dag, etter at vi hadde fått oss en massasje fra en lokal sjappe her i området. Det er billig og bra, så meg og Sini har bestilt oss ny time neste mandag.. Litt luksus må en unne seg!

I kveld blir det movie night på den tyske ambassaden, med mat og øl. Det er jo en tysk invasjon av interns her i byen, så alltid noen som kan ta meg med. Tror kanskje filmen er gammel, tysk og uten tekst, men vi kan visst sitte i baren som de selvsagt har på en tysk ambassade. Så det blir bra. Jeg har et ørlite håp om å få servert schnitzler. Faktisk.

Er omsider på jobb!

Da var ferien over, og den indiske jobbhverdagen startet. Dagen i dag har jeg tilbragt mellom sjerf i silke, cashmere, pashmina, bamboo og ull, samt en haug med hinditalende menn. Det var min største prøvelse i kommunikasjon, da engelskkunnskapene begrenset seg til enkelte ord her og der. Men de var hyggelig, og jeg har tross alt ledd mye, uten å skjønne hva jeg har ledd av(jeg har sikkert ledd av noe de sa om meg selv..). Men jeg har fått brettet de fineste sjerf, drukket chai-te og fått hjemmelaget mat til lunsj av søte Pira, så dagen har ikke vært så verst. Og til tross for dårlig engelskforståelse tror jeg ihvertfall at alle har fått med seg hvor jeg er fra, om jeg er gift, og hva foreldrene mine driver med.
Sjefen var også veldig hyggelig. Det første jeg merket meg var at vi hadde på å samme skjorte(jeg hadde riktignok damemodellen), dog i ulik farge - jeg i hvit og han i lyserosa(..). Ellers var han en bereist mann, nylig blitt far, og flink med sjal. Jeg ble satt i stryke-brette-og-pakke-ned avdelingen i dag for å få litt mer peiling på sjal og stoffer, og så skal jeg tilbake på kontoret.
Selskapet, som heter House of Heritage, har en to etasjes, svært fasjonabel butikk med dresser, skjorter, sarier og sjal her i Delhi, med kontorer og pakking i etasjene over. Den internasjonale delen av selskapet, som for det meste eksporterer sjal og gensere, kalles Vintage Shades, og i den delen jobber jeg. Tror det blir bra når jeg bare får litt oversikten og lærer meg noen hindiuttrykk! I tillegg er det noen indiske (u)vaner - som å rape høylytt til enhver tid - som jeg enda ikke er blitt helt vant til.. :)

Ellers har det blitt ganske sosialt på kveldstid denne uken - det er veldig mange interns her, og i nærheten av oss er der to leiligheter med 8 i hver. Så det er kjekt! Av mangel på et bilde for dagen, legger jeg ved et av meg, Sarina og Mathias på Lounge i Jaipur i helgen.


Siri :)

En helg som turist og turistattraksjon

Lørdag morgen kl. 05.57 satt jeg og fire tyskere klar til avreise som avtalt klokken 0600. Klokken 0607 ringer Sarina til reiselederen for å spørre hvor taxien er blitt av. Den er selvfølgelig på vei, og vil være der ti på halv får vi beskjed om. Ti over halv ankommer taxien uten å komme med noen videre unnskyldning om sin forsinkede ankomst. Den norske og tyske klokken går tydeligvis litt fortere enn den indiske.
Noen timer med søvn senere ankommer vi hotellet vårt i Jaipur som holder en pen standard. Det er ikke ofte jeg sover på hotell og ikke gleder meg til å komme hjem til egen seng og bad..


Etter en kort pause fikk vi med oss en guide som fulgte oss gjennom dagen, og ga oss en solid innføring om Jaipurs historie og dens konger, dronninger og elefanter. Vi besøkte det imponerende Amber Fort og City Palace, som begge hadde en historie baak seg med rikdom, flerkoneri og makt. Det var spennende, men etter disse og noen andre småstopp begynte vi å bli rimelig fornøyd. Vi ønsket å bli satt av i byen et sted slik at vi kunne møte Preben, som er på internship i Jaipur. Dette falt ikke helt i godlune hos guiden, som hadde andre planer. Til slutt måtte vi bare lene oss tilbake og bli med til et siste "special place with very nice things to see". Han nevnte selvsagt ikke at det også var "things to buy", og da vi havnet utenfor en intetsigende butikk for tepper og andre trykte og sydde ting skjønte vi fort tegningen. Vi satt gjennom et uttall med tepper som ikke var særlig vakre, før vi sa pent takk for oss og hoppet i bilen igjen, like teppeløs som da vi kom.



Etter middag greide vi å lokalisere et av de veldig få vannhullene i byen - en hyggelig loungebar hvor vi kunne sitte ute på terrassen. Vi fikk oss der en ny venn, advokaten Amir som kunne hjelpe oss med alt om vi trengte noe. Absolutt alt. Han hadde med seg sin gode venn Shawn fra New York, som jobbet i juvelbransjen på 5th, og var i Jaipur for å handle litt ved hjelp av Amir. Tror neppe vi ringer Amir neste gang vi er i Jaipur.

Søndag var det Taj Mahal med ny guide. Morsom type som likte å ta bilder for oss, og hadde et uttall av venner på veien, bl.a dem som skulle ta bilde av oss som vi kunne få ferdig printet i dårlig kvalitet ved utgangen, og en som tok på og av oss fotposene på skoen. Vi fikk i tillegg gå inn VIP-inngangen opp til selve Taj Mahal, som viste seg å være utgangstrappen, hvor vi da måtte tråkle oss opp mot strømmen , for så å oppdage på toppen at inngangstrappen var relativt tom. So much for VIP.
Jeg bør vel nevne at Taj Mahal virkelig var et underverk, bygget til Mughal Emperor Shah Jahal sin vakreste kone(han hadde selvsagt flere), som da visstnok var Indias nest vakreste kvinne.

Ved siste stopp på turlisten stod Fort Agra. Da var kontantbeholdningen min tom, og etter stort sett kun Mariekjeks hele dagen var energinivået mitt ganske lavt også. Dermed besluttet Andreas og jeg å sitte oss innenfor murene, før billettmannen. Dette til stor interesse for passerende indere, som både diskré og åpenlyst tok bilder av oss og filmet med kameraer og mobiler. Noen ganger opplevde vi bare at det kom noen og satt seg ved siden av oss, mens en stilte seg foran, tok et bilde, sa takk og gikk. Andre turde, etter litt knising, å ta turen bort for å si hei og spørre hvor vi kom fra. Etter et uttall bilder lurte vi på om dette var noe vi burde ta betalt for, men slo det etterhvert fra oss.



Så det hele var en flott tur, og det var deilig å komme seg litt ut av Delhi. En stor forskjell var antallet kyr som vandret rundt i både Jaipur og veiene rundt. De er jo hellige, så om de ønsker å legge seg i veien, så får de ligge der. Det skapte selvsagt litt trafikkork, men ikke stort mer enn det som vanlig er. Turen ble uansett en slalomtur fra den ene kjøreretningen til den andre, og tuting hver gang en skulle passere en blikkboks av en lastebil. Ikke noe for skjøre mager med andre ord.

Siri

Old Delhi, New Delhi og Rich Delhi

I går dristet vi oss fra New Delhi til Old Delhi. Etter å ha vært rundt i New Delhi noen dager, uten å kunne si jeg syntes det var så veldig moderne, så var jeg ganske spent på hvordan den gamle bydelen ville se ut. Og for å si det sånn - det var som å dra tilbake 100 år, da alt fortsatt ble handlet hos den lokale på hjørnet, og alle hadde hver sin lille butikk, og man visste at "han er best på te" og "han har best masala", og her får vi de beste skruene.

Det var et uttall butikker, noen ca 1 kvadratmeter stor, og gatene var fulle av folk som gikk hit og dit, som handlet og som tok en hvil mellom sykkeløktene. I veien ble kjerrer med store trekasser og sekker dratt rundt, menn gikk med kryddersekker på hodet, og noen biler prøvde å smyge seg forbi.Der var trange smau og gater med enda flere butikker, menn som drakk chai latte mens de slo av en prat, barn som ville bli tatt bilde av og hunder som vandret døsig rundt. Jeg tror bildene må få prate for seg. Jeg prøvde i tillegg å ta et illustrerende bilde av et strømnett som nok ville fått enhver elektriker til å grøsse, uten å treffe helt ser jeg. Men jeg får garantert flere muligheter til å ta bilde av dette, så det kommer jeg tilbake til.






Ellers har jeg også prøvd utelivet i byen her, og jeg må si at det ikke var stort ulikt hjemme, dog med en smule mer Bollywood-musikk. Jeg har jo før denne turen satt meg nøye inn i kleskoder her i landet, og har forstått det sånn at man bør dekke seg til - ihvertfall skuldre og ned forbi knærne. Dette har jeg forstått at gjelder i alle samfunnslag, og kledde meg derfor opp etter beste evne før turen ut. Da jeg ankommer klubben innser jeg imidlertid at jeg er en av de med mest klær på der. For rike indere gjelder tydeligvis ikke de samme kleskodene, og rundt svanset derfor indere i fine små kjoler og fancy topper. Jeg følte meg neste underdressed, og måtte kaste jakken etterhvert. Alt i alt kan jeg konstatere at clubbing in Delhi er som enhver annen club i vesten, pluss litt ekstra Bollywood-faktor, og kjønnsdiskriminerende drikkepolitikk(jenter får gratis øl og Mojitos på onsdager før 2400).







Vel, mye skjer i disse dager, og jeg møter stadig på noen spennende folk. Her kommer man lett i snakk med folk, særlig når en står i kø. I dag for eksempel, kom jeg i snakk med tre gutter fra Afghanistan i køen på Big Apple. Der stod de i jeans og converse, og så ganske så vestlig ut. Jeg må innrømme at det ikke slik jeg så for meg en afghaner som kommer rett fra Kabul(to av de hadde ankommet samme dag). Men det er kanskje jeg som ikke har fulgt med i timen. Her en dag traff jeg forresten en fra Kongo som skulle studere her i tre år. Jeg spurte om han likte seg, og han svarte så fint "I will..".

Ellers traff jeg på store deler av den mannlige muslimske befolkningen da jeg og Chris skulle hjem fra Cafe Moccha i en rickshaw. Det var ikke grenser for muslimer som vandret mot oss, så vi kom oss ingensted på minst 15 min. Det er jo fastetid og vi traff dem visst akkurat etter fredagsbønnen. Jeg som gjerne er litt av den nervøse typen, begynte å bli mer og mer urolig for at jeg ikke skulle nå hjem til tre da Ishita skulle hente meg og kjøre meg på jobb. Heldigvis kom der en lysning i folkehavet, og rickshawen gasset på. Jeg nådde det, og kom meg på jobben en tur. I dag var det bare en kort tur innom for å se på pulten min og få noen papirer. Sjefen er i Paris, så jeg begynner onsdag. Jeg får fortelle mer da.



I helgen blir det en rundtur sørover til Jaipur og Agra hvor Taj Mahal ligger. Det blir meg, fire tyskere og en indisk taxisjåfør. Det går mye i tysk her, så kanskje jeg er bedre i det enn hindu når jeg returnerer.

Shopping for kalde hjerter

Markeder finnes det et uttall av i byen, og det er her man går om man trenger alt. Punktum. De har apotek der, klær, elektronikkbutikker, vesker, sko, håndkle, møbler, samsonite kofferter, sjal, kjøkkenting.. Og til en veldig billig penge. Her gjelder det bare å stå hardt nok på kravene. Jeg er imidlertid ganske soft fortsatt, da jeg syntes det er rimelig at en tunika koster 30 kr. I dag, andre dag på markedet, så greide jeg imidlertid å prute ned en tunika til 17 kr. Ganske fornøyd. Merket er Bershka, som da er det de selger på Indiska i Norge for de som ikke vet det. Her virker det nemlig som om det stadig lekker litt varer ut fra de fabrikkene som produserer klær til europeiske og amerikanske varehus. Klær med HM, Lindex, Vila, Vero Moda, Abercrombie og American Eagle logo henger nemlig om en annen opp langs veggene på markedet. Og alle de indiske mannfolkene som jobber der(lite kvinnfolk blant kleshandlerne) har alltid noe fint som passer til meg; "Madam, madam, this nice for you!" roper de, og gjerne flere om gangen. Noen ganger er det så lite pent det de tar opp at det bare er å le(bl. a en hvit og neongrønn kjole med prikker oppe og striper nede, og en lite sjarmerende form). Det hele er litt av en opplevelse!

Om en er flink til å prute, som for eksempel min russiske venninne, Olesya, så kan man få ting meget billig. Hun er imidlertid iskald, og jeg er litt usikker på om jeg noen gang kommer så lang, selv på fire måneder. Jeg vet jo at de som regel dobler prisen når en utlending kommer, men allikevel er det billigere enn 70 % salgsvarene i Norge. Så egentlig kommer både jeg og den indiske kjøpmannen godt ut av en handel med hverandre.

Pruter gjør vi også på Rickshawene, og det går som regel greit. Et unntak var idag, da vi skulle gå tilbake fra en MacDonalds(med et utvalg som består av McChicken, McFish og kyllingnuggets)og det begynte å regne kraftig. Gatene flommet over med en gang, og i løpet av tre minutter var vi klissvåt.. Selvom det ikke var lange turen hjem, så fant vi ut at en rickshaw ville være det beste. Vi spurte en, og han ville ikke gå med på tilbudet vårt, så vi bevegde oss til den neste som var enda dyrere. Prinsippfast og gnitne som vi var, gikk vi heller gjennom markedet. Da vi strener bortover i pøsregnet sr vi plutselig at alle inderne har funnet seg ly under taket, og står og ser og ler av oss fire hvithudede som går der i regnet. Jeg følte det litt som om jeg vandret der naken rundt i regnet slik de lo og glodde. Men vi kom oss trygt i hus til slutt,med nye puter og laken, og selvsagt en tunika eller to.

Ikveld ser det ut til å bli film på den tyske ambassaden(slik er det når det akkurat nå er tysk invasjon her i leiligheten) og så en tur ut for å sjekke indisk uteliv. Har lagt med noen bilder fra markedet! (legg særlig merke til Buy 2 get 10 i bakgrunnen der).

Ellers er jobbstarten min satt til neste uke isteden, så nå har jeg noen dager på å se meg rundt. Til helgen blir det en rundttur til Jaipur og Agra(der hvor Taj Mahal ligger) - med taxi.

Her er også to bilder fra i går hvor Matthias(bildet) og Martin laget Thai Curry til hele gjengen. Veldig godt og spicy! :) Tyrkeren Farok stilte med dessert(noe som minnet veldig om sukkerspinn, men var overraskende godt!)