The last of India

Before returning to Norway, I was planning to publish my last blogpost in this India blog of mine. Now this did not og exactly as planned, as I have left India by this time, however I have not yet arrived in Norway when I am writing this. My christmas starts in Schipol, where the snow outside and the christmas decorations innside for sure makes me think of the christmas-tune ”Going home for Christmas”.
But as this blog is about India, I will start there. Since my last post a lot have happened. I had two weeks to finish off my share of India adventures, something that turned out to be exactly as I expected; I didn’t have the time to do half of it.

What I luckily did find time to was a biking trip in old Delhi with Delhi By Cycle, where my friend Remco is working. 7.30 AM a Monday morning Lorea, her mom and me found ourselves next to one bike each in Old Delhi, ready for what one could call extreme sport. As Lorea’s mom had arrived only two days before, she still had not gotten used to all the people, animals, cartridges, cars, bikes and other objects that move around everywhere here.

Even for me and Lorea who after some time in India was used to having a moving object next to one no matter which way one turns and had gotten into the Indian mentality of selfish driving by only looking straight forward and not to the sides when riding, did find the biking a bit challenging. Despite some crazy cartridges out of control, a cow or two on our track and people coming out of nowhere this trip gave us an experience we late will forget. We drove through narrow alleyways, past temples and old gates that used to surrender the city, squeezed ourselves through the busy spicemarket, saw it all from above a rooftop terrace, crossed the river to the cleaner part where we had a chai on the street, before continuing back to the busy streets of Old Delhi. I have mentioned it before, but for me Old Delhi is like going 100 years back in time. Everything is traded on the streets, cartridges is pulled by humans or cows, spices are lying around in big sacks, the alleys are narrow, shops can be 1 x 1 square meter selling just a few items, and meat is lying openly in bowls or hanging from the roof. There are so many people hassling around or just sitting on the street having a chai, totally relaxed in the midst of the busy streets.

I find this place so different, so dirty, so special and interesting. I really like it. And to bike around was perfect, as we then escaped the sellers who always wants you to “only look, not buy” and so on.
The trip ended with an Indian breakfast at famous Karim’s, before heading back home with a sore butt (I realized I have not biked in a while..) and many good memories.

Other than this trip, I have been around in Delhi, shopping, sightseeing and eating. However, as I happened to get a bad cold from the village trip two weeks ago, this has put a restraint on things. Since Thursday my taste has been gone, so I never got to enjoy “the last of” a lot of food, coffees and juices that I have found a liking for while here. But I managed to stay out of bed most of the time, so I still got around, and finally visited the famous and peaceful Lotustemple. It belongs to the Baha'i religion, which believes in unity of God, religion and mankind. They embrace the 8 other different world religions, and believe that they all evolved from the same God, but they have become different because of the time and place that the religion started. I think it must be the most peacful religion of the world..:


Me and Pieter had a day as real turists so we visited Jantar Mantar also, which consist of 13 astronmy instruments built rfm 1724 and onwards. The primary purpose of the observatory was to compile astronomical tables, and to predict the times and movements of the sun, moon and planets.




Me and Bob realized we really missed christmas, so one night we bought some cookies and candles, made hot chocolate, put on christmas music and had some friends over for an "advent-party" the third Sunday of advent.



Some places were decorated for christmas - this at Citywalk mall - where I sometimes went to get a feel of the western world again.


Farewelldinner (that apparently tastet very good, but for me it could have been paper I had eaten, it would have tasted the same)




Farewellparty:



Now, as I am about to catch my last flight for Norway I am trying to sum up my last four months. At the moment I am happy to go home because it is Christmas, but I know that in January I will start dreaming of my days back in good, ol’ busy Delhi. I have met so many great people of different nationalities whom I hope to meet again. My job has been both interesting and challenging, which have given me a lot of experience to take with me further. Also, my colleagues have been great, and despite a challenging start, I really enjoyed being in office there surrounded by friendly Indians and their continuous smiles and sharing.
It’s been four wonderful months that have passed too fast. Thank you to everyone who made it so special.

Bob and Thomas, my two dear roomates:

Merry Christmas and a very Happy New Year!!

Ein helg på bygda

Bob sa her en dag at han var blitt fortalt da han dro at når han kommer til India vil han ikke bare oppleve en India, men mange forskjellige India. Denne helgen oppdaget vi ett nytt India: Landsbylivet.
Det hele var en underlig helg. AIESEC har vi ikke hatt så altfor mye med å gjøre her nede, men nå slo de på stortrommen og inviterte til "Mystic India". Dette for å vise oss utlendinger litt andre deler av India enn der vi som regel ender når vi er på tur.
Og det ble raskt klart at i de indre delene av staten Uttar Pradesh hadde de ikke sett mange hvitinger før. Etter en natt sammenklemt i en liten buss ankom vi halvanne time etter skjema en relativt fin skole. Her stod barn rundt bussen og stirret nysgjerrig; vi følte oss som rene superstjerner da vi stredet ut og ned mot er åpningssermonien skulle være. Blomster ble kastet på oss og barna ville ta oss i hendene, og kom som en horde etter oss nedover alleen.
Etter en formell åpningssermoni med taler, individuelle presentasjoner av oss, samt pikesang som ikke klang helt rent i ørene var bokstavelig talt løpet i gang.
Det viste seg nemlig å bli en hektisk helg hvor vi ble tatt med til landsbygder, skoler, templer og hus som skulle være av interesse. Det var en innflytter som hadde tatt på seg rollen som stedets ildsjel, og ville med sitt trustfund utvikle regionen. Damen viste seg etterhvert å bli litt i meste laget for oss avslappede interns. Hun dro oss med her og der, noen steder kun for å se henne overrekke en tekstbok og noe programvare for en PC til rektor ved en skole. Antalle gruppefotoer som ble tatt i løpet av helgen har jeg ikke tall på..
Men til tross for at livet som kjendis på den indiske landsbygden etterhvert ble mer irriterende enn morsomt, så var det en minnerik helg.


Livet på landsbygden i India er som å dra endel år tilbake i tid. Her lever de i primitive murboliger, der er kyr og andre dyr over alt, på skolen sitter de på murgulvet, og eksponeringen ovenfor utlandet er minimal. Allikevel hadde de fått med seg litt av det viktige som har skjedd i verden siste året, og da vi presenterte landene våre for den ene landsbygden var der noen som fikk noen dagsaktuelle spørsmål. For eksempel ble franskmannen i følge spurt om han kunne forklare dette kjærlighetslivet til president Sarkozy? Hvordan Frankrike kunne ha en president som giftet og skilte seg om en annen virket å være hardt å svelge for inderne.
En australsk jente ble videre bedt om å si til sine myndigheter at australierne må slutte å angripe indere i Australia(dette er noe som har skjedd ofte i det siste). Norge var heldigvis et relativt ukjent land for de fleste, så de nøyde seg med å vite hva som var det beste med landet, og konkluderte med at melkesjokoladen ihvertfall var god der(jeg hadde med en).

Noe annet vi så var en bygning som skulle være 3000 år gammel. Den kunne vært ganske fin, men det å ta vare på kulturskatter her i India har de enda ikke helt forstått; isteden så de på dette som en utmerket plass å tørke kuskitkakene sine som de bruker som brensel. De hadde med andre ord fylt opp dette gamle bygget med kudrit - man taver hva man haver!
Planen til vår indiske tursjef var imidlertid å få restaurert bygget og lage restaurant og det hele der. Plutselig tryllet hun derfor frem noen koster, og fikk oss til å koste litt som en symbolsk handling foran lokalavisen. I samme slengen skulle hun ha oss til å underskrive en banner mot "global warming" som vi selvsagt også ble avbildet med for lokalavisen.

En båttur på Ganges ble det også! Men et bad fristet ikke for å si det sånn..


Avsluttningsvis på søndagen fikk vi ordnet en fotballkamp med den skolen vi holdt til på, noe som var den mest uorganiserte fotballkampen jeg noen gang har vært med på - men moro var det. Jeg tror jeg var borti ballen ca fire ganger på tre kvarter, men allikevel kom der en gjeng smågutter bort til meg og sa at jeg spilte veldig bra. Søte var de ihvertfall.


I det hele tatt var det som nevnt en underlig helg. Vi satt igjen med følelsen av å være litt brukt rett og slett. Samtidig er jeg fornøyd med alle de kulturelle opplevelsene vi fikk være med på, og det å se en indisk landsbygd var interessant i seg selv.

Nå nærmer det seg slutten på mitt India-opphold, og de gjenværende dagene blir tilbragt i Delhi. Jeg føler jeg ennå har mye usett her i byen, og mange man skal treffe og ting en skal gjøre, kjøpe og spise. Julen kommer fort i år, men det skal bli godt å komme hjem også!

Mye av India på en helg

DEL 1: Endelig en nordmann!

Lørdag satte jeg meg for første gang på en buss alene, i retning Jaipur, eller Pink City som det også kalles. Planene for helgen var rimelig vage, men Preben var ihvertfall hjemme, så alene skulle jeg ikke gå. Jeg var også invitert i bryllup søndagen, men noe særlig detaljer for denne begivenheten hadde sjefen vært sparsom med, så hva som ventet hvor for min del var usikkert.
Ved ankomst i Prebens hule ble det en King Fisher på terassen og oppfriskning i norsk muntlig. Siden sist jeg besøkte Preben i Jaipur, hadde han sett seg litt rundt i byen, og kunne denne gang imponere med en skikkelig Rajastan-restaurant(regionen/fylket som Jaipur ligger i). Her var det bare å slå seg ned, så kom de løpende med maten.. 8 sauser, tre ulike typer chipatis, litt andre ting, ris.. You name it. Indere har en vane med å spise himla fort, og dette bar servicen preg av, ettersom de kom og ville fylle på noe ca hvert andre minutt. Men dette skal man selvsagt ikke klage over, og en time senere vandret vi ut rimelig full i magen, og 16 kroner fattigere.

Neste post på Prebens program var en terassebar hvor et indisk rockeband hadde konsert. Faktisk var indie-faktoren rimelig lav – dette var tydeligvis noen som hadde brukt tiden på å se mer på you-tube videoer av rockekonserter enn bollywood movies. Der møtte jeg også noen av de han henger med i India, så det var hyggelig.




Preben har i løpet av sin tid her fått seg en indisk muslimsk venn, og han hadde invitert oss til huset sitt for å ta del i en muslimsk feiring som skulle finne sted denne helgen. Det eneste av informasjon vi hadde på forhånd var at de skulle slakte en geit, noe som var nok til å interessere oss kulturtørste nordmenn. Vi ankom familiens overfylte hus hvor vi hilste på brødre, søstre, onkler, tanter, gamlefar og selvsagt geiten. Det var nok ikke så ofte hvite kom på besøk, så det var stas. Preben var circa like nysgjerrig som dem, særlig denne slaktingen, men de var mer interessert i andre ting rundt oss.

Det første de ville teste var om jeg kunne lage chipati (lefselignende greie de spiser til alle måltider). Jeg ble beordret ned ved bakebollen, og fikk tildelt en deigklump og kjevle. Jeg vil si at jeg vanligvis er en kompetent baker, men her forsvant all selvtillitt. Det hele vakte selvsagt både latter og forundring blant de indiske. Da jeg omsider greide å få lefsen i en relativt rundt form, og skulle flytte denne opp i stekepannen så viste det seg at jeg hadde vært for gniten på melet, og halve greien hang igjen. Mer trengte ikke inderne å se, for å konkludere at en god chipatilager var jeg ihvertfall ikke. Gamletanten i huset spurte meg med undring om hva i alle dager jeg spiste når jeg ikke kunne lage chipati? Stempelet som dårlig koneemne var ihvertfall et faktum.

En annen ting som de selvsagt lurte på var forholdet mellom meg og Preben. Det å si at vi bare er en venner er noe en indere vanskelig klarer å forholde seg til.
Gamlefar i huset var i overkant opptatt av dette, noe som vår venn Abduhll visste å utnytte. Ettersom Abduhll var den eneste i huset som snakket engelsk, var han også tolken vår for anledningen. Til gamlefar på enognitti forklarte han at vi hadde vært gift, men var nå separert. Dette var så sjokkerende for denne gamle mannen (skillsmisse er NO NO), at om han hadde hatt et gebiss i den tannløse munnen ville det falt ut. Hans umiddelbare respons var at vi burde gifte oss igjen, ettersom vi aldri kom til å finne oss en ny en nå uansett.

Ettersom Abduhll nektet å si at han tullet, ba vi han etter flere runder med bønn om at vi burde gifte oss igjen å si at nettopp dette var planen. Dette sa han, men han la til at akkurat nå så kranglet vi.. Gamlefar ble enda mer oppgitt, og rettet seg mot meg og ba meg slutte å krangle, slik at vi kunne gifte oss så fort som mulig. Jeg kunne ikke gjøre stort annet enn å smile og være enig, og lovet at jeg skulle slutte å være så kranglete. Dette så omsider til å roe gamlefar ned, og gifterisnakket ble omsider lagt til siden. Ens dette pågikk hadde jeg en jente på hver hånd som malte henna på meg. Jeg er generelt ikke så begeitret for dette, men klarte ikke si nei til de søte små. Det holder visst i noen uker, så kanskje jeg fortsatt går rundt med det til jul hjemme..

Selve geiteslaktingen var rimelig grotesk. De slaktet på halal-vis, noe som betyr at de dreper slik at all blodet renner ut. Den blødde rett og slett ihjel. Hele prosessen med både dreping og slakting gikk relativt fort. De ”skitne” delene kom en fattig hindu-dame og hentet, og dermed var det klart for matlaging. Selve kjøttet skulle de ha til middag om kvelden, men til lunsj stod lever på plakaten. Dette var mildt sagt vanskelig å svelge for to nordmenn som nettopp hadde sett sin første geit bli slaktet, og generelt ikke var stor fan av lever. Men man kan likssom ikke si nei, så lever ble det. Det var ingen stor gourmet opplevelse for å si det sånn.. I tillegg startet jeg med å svelge chili ned i feil rør, og da jeg skulle tørke vekk tårene så greide jeg å gni meg i øyet med den delen av fingeren jeg nettopp hadde fått henna på. Men jeg overlevde både dette og leveren uten skader. Vi takket så fint for oss, og ble kjørt på mopeden til Abdhull til nærmeste bussholdeplass(faktisk en ganske behagelig måte å reise på, mopeden altså)



DEL 2: Endelig et bryllup!

Her i India har jeg gått og håpet på en bryllupsinvitasjon. At noen skulle kjenne noen som kjente noen som hadde en fetter som skulle gifte seg, slik at jeg kunne delta på en av de utallige funksjonene ihvertfall. At jeg så skulle bli invitert til sjefen sin kone sin søster sitt bryllup kom som en hyggelig overraskelse. At jeg innså i det taxien kjørte inn på Hotel Shiv Vilas at dette kom til å bli et rimelig fint bryllup var en likedan hyggelig overraskelse. Hotellet så ut som et palass, noe som trengtes når en frøken fra Mumbai og en kar fra Dubai gifter seg.
Jeg tok del i to av bryllupets funksjoner – det ene var sermonien og det andre var festen. Sermonien fant sted i en stor bakhage på det førstnevnte hotellet, som var minst fem stjerners og bygget som et palass.

På scenen stod en og messet ovenfor det overlessede brudeparet, mens folk satt å småpratet og forsynte seg av smårettene som stod på siden. Det var tydeligvis ikke nødvendig å følge med på seansen, med unntak av når de annonserte hennes nye fornavn(!). Det hele ble avsluttet av at bruden ble båret i en kongestol til bilen, for så å bli kjørt vekk.
Neste seanse skulle være på et annet nærliggende palass-hotell, og i pausen mellom ble jeg kjørt til mitt hotell – også femstjerners. Kan si meg rimelig fornøyd med standarden på rommet, og utnyttet muligheten for en varm, ren og god dusj med en gang, før det bar videre til festen, holdt på palasshotell nummer to i området.
I et indisk bryllup handler det meste om to ting: Mat og dansing. På festen var der ingen formaliteter whatsoever; man kunne hente seg mat fra en veldig stor buffet slik det passet seg, og drikke hentet man i baren. Folk stod og spiste, gikk mens de spiste og noen satt mens de spiste. I mens var det hele tiden indiske rytmer i bakgrunnen, og folk satt å ristet i danseskulderen(her vil jeg si det er mer danseskulder enn fot) over hele salen mens fotografering pågikk av brudeparet. Til tross for at verken lys var senket eller brudeparet ferdig fotografert så fyltes dansegulvet etter hvert opp.
Indisk dansing, eller bollywood-dansing som jeg ble fortalt at det het, er noe for seg. Mye innlevelse og risting av skuldre og armer, og gjerne store bevegelser. Helten på gulvet, etter sjefen min riktignok, var en ti år gammel fyr som danset med oss inn i de sene timer. Ja, jeg ble med jeg også faktisk. I ett-tiden hadde jeg tenkt å vende tilbake til trippelsengen min på hotellet, men sjefen kunne melde om at det bare var de gamle som gikk hjem nå, og ba meg prøve litt dansing isteden. Jeg fant ut at jeg syntes uansett alle de andre så rimelig komisk ut på dansegulvet, så da kan likegodt jeg også kaste hemningene og hive meg på.
Jeg har neppe ledd så mye på et dansegulv før – det hele tok helt av, og sjefen min viste noen nye sider av seg selv. Han var dansekongen! Han sa imidlertid til meg etterhvert at. ”Siri, but you know indian dancing!”... noe jeg ikke vet om jeg skal ta helt som et kompliment eller ei. Godkjent på dansegulvet ble jeg ihvertfall, som eneste hvite innslag.
Men halv fem var de stakkars servitørene som gikk rundt og delte ut shots og champange på dansegulvet rimelig trøtte, så da var festen over(forståelig nok, ettersom de hadde jobbet siden 8 om morgenen... Skiftarbeid er nok et ukjent fenomen). Men jeg var veldig fornøyd, og klar for en natt i ordentlig seng, ren og fin, med dyne til og med!

Dagen etter var det elefant polo – dvs polo spilt med elefanter i steden for hester. Rikmannssport med andre ord. Beskjedenheten min tok ikke slutt før det var for sent å prøve en runde dessverre, men det var artig å se på. Følte meg litt i overklassen der vi satt i skyggen av et hvitt tak på hvite stoler, med tjenere som stadig kom med ny fingermat til oss, mens seks elefanter løp rundt på banen med jålete gjester fra inn og utland sjonglerende oppå. Etter litt indisk lunsj(it’s all about the food) bar det hjemover i onkelen til sjefen sin bil, rimelig sliten etter helgens mange opplevelser.
Det å gå fra den ikke så rike muslimske familien, til disse ekstremt rike i bryllupet var en stor kontrast. Og rundt de rike løper der servitører, sjåfører, heistrykkere, døråpnere som jobber mye for lite... Jeg tror faktisk ikke jeg kunne funnet meg godt til rette blant de rike India. På lang sikt.


PS: Bilder fra bryllupet må dere komme innom meg og se, da jeg fikk beskjed om at siden det var en privat fest måtte jeg ikke legge ut bildene på nettet..

Farewell-festival, bursdag og karaoke – en ny uke i Delhi

Det er sjeldent jeg får tid til å lese bok om dagen for å si det sånn. Livet var ved det samme i Deli da jeg kom tilbake – stadig noen som ville finne på noe, om det så bare er å samle litt folk sammen og ha det hyggelig. Denne uken er spesielt Vinobapuri 1 ganske travel, ettersom Janusz skal forlate Delhi imorgen, og i steden for å ha en avskjedsfest så sørger han for å holde folk opptatt hele uken. Det har derfor blitt døpt ”Janusz’s farewell festival”, med ikveld som høydare.
I går var det imidlertid bursdag som stod på plakaten, og denne ble etter noen drinker på terrassen til en gjeng interns feiret på karaokebar. Her var stemningen høy, og slagerne stod i kø. Jeg kan ikke si å ha oppdaget noen med skjulte sangtalenter enda, men entusiasmen skal man ha for. Jeg selv tok mest bilder, men ble hentet inn på ene flanken under ”My heart will go on”. Pappa hadde på forhånd sagt at om jeg hadde arvet hans sanggener var det kanskje like greit å holde seg unna mikrofonen.
Kjekt var det ihvertfall, og faren for gjentakelse neste onsdag er visst stor.

Mandag var fridag, og selvom alle andre jobber på mandag, så er det alltid en eller annen som er ledig. Denne gangen ble det Janusz som holdt meg med selskap, og vi tok turen til Dilli Hat. Det er et marked hvor en betaler en liten slump med penger for å få tilgang til rolige og rene omgivelser hvor de selger dumpede pashmina sjal, sølv, tepper, putetrekk, billige armbånd, vesker, indisk godteri og annet lokalt handicraft. Det å ta en gutt med på noe sånt er jo som regel en dårlig idé, men Janusz skal ha pluss for sin tålmodighet. Vi var innom en god del boder, men ettersom interessen hans raskt dalte ble det selvsagt med matboden vi dvelte lengst. Dermed ble det slik at det eneste jeg kom ut igjen med var en fullere mage..



Sånn temperaturmessig så er det rimelig kjølig om dagen, selv for en nordmann (noen lurer litt på om jeg virkelig er fra Norge eller bare skryter det på meg). Nå er det riktignok over 20 grader om dagen, men med en gang solen forsvinner så er det verken varmt inne eller ute. Sånn isolasjonsmessig holder nemlig ikke husene helt mål. Eller dvs, de holder ikke mål i det hele tatt. Det meste jeg har måtte kledd på meg om natten for ikke å fryse var en tights, pysjamasbukse, langarmet t-skjorte, t-skjorte, sokker og hettejakke. Over meg hadde jeg to dynetrekk og et teppe i noe ulliknende. Det kan nevnes at jeg våknet om natten av at jeg var kald fordi hetten hadde falt av.
Dette fant jeg ut at var litt uholdbart i det lange løp, særlig siden gradestokken bare viser nedover fremover, så jeg tok meg en tur på et marked en dag etter jobben for å se etter teppe. Valget falt raskt på et knall rødt, double-plead fleece teppe med noen strilete blomster på. True Indian style, som for øvrig matcher med den ene veggen på rommet mitt. Valget falt kanskje litt for raskt, men noe hard pruting tror jeg bare jeg har gitt opp for i år. Da jeg senere vandret rundt meden stor bag med teppe og så litt på klær var det en av selgerne som smilte lurt og spurte meg hva jeg hadde gitt for teppet. Jeg smilte enda lurere og sa at jeg hadde fått en veldig god pris, men at det ikke var noe jeg hadde tenkt å si til ham. Noe sier meg at om jeg hadde sagt hva jeg betalte for det hadde det blitt mye latter på min bekostning i den boden der.
Men litt varme er priceless for meg, og jeg har i det minste kunnet trappe ned til pysjbukse og langarmet t-skjorte om natten, og to dynetrekk og to tepper...

Min første forretningsreise - fra India til Norge og Sverige

Som mange av dere kanskje ikke vet så går jobben min ut på å få Vintage Shades sine sjal ut på det skandinaviske markedet, eller nærmere bestemt det norske og svenske. Jeg har de siste månedene laget database, sendt mailer og ringt til norske og svenske butikker og agenturer for å avtale et møte med dem.
Resultatet kom forrige uke da jeg tok med meg sjefen og 26 kg sjal til Oslo og Stockholm for å se om det var mulig å få noe omsetning på de eksklusive sjalene våre. Og det fikk vi! Om noen uker kommer den første forsendingen med sjal til Norge.. Og mer skal det bli. Til og med i Bergen blir sjalene å finne, så det blir bra å kunne titte innom der innimellom for å kjøpe meg et sjal selv når jeg har dratt hjem.
Uken var både interessant og lærerik, og forhåpentligvis får vi oss en agent i Norge som kan stå for salget mot butikker fremover også. Selvsagt var jeg spent på hvordan mottakelsen av våre produkter skulle bli i Norge, men jeg var også relativt spent på det å ta med sjefen til Norge og Sverige, ettersom dette var steder den ellers så bereiste mannen ikke hadde vært. På forhånd var jeg litt redd for at han skulle få både prissjokk og kuldesjokk, og gjerne føle seg litt ensom uten folk og biler på alle sider.
Men det gikk over all forventning, selvom det første han påpekte var at det var veldig stille i Norge. Og det var helt riktig. Da jeg gikk oppover mot den indiske ambassade på Frogner(måtte en ny runde i papirmøllen deres), følte jeg at det var litt som "stille før stormen" - at noe snart skulle til å skje.
Uansett så likte han Norge godt, og det særlig på grunn av folkene som han syntes var veldig hyggelig. Nå skal det sies at de vi traff på restauranter og servitører stort sett var svensker, så vi får vel sette litt på deres konto også. Men også i de møtene vi gikk var folk hyggelig og imøtekommende. Ellers stod ikke akkurat naturopplevelsene i kø i Oslo sentrum, noe sjefens italienske venn også påpekte. Han tok oss imidlertid med opp til Holmenkollen og Frognerseteren, noe sjefen var svært begeistret for. Endelig fikk han se litt norsk natur som vi skryter slik av.
Ellers etterlyste han det blå vannet han hadde sett på bilder, og lurte på hvorfor ikke havet var like blått(turkis). Jeg hadde ingen god forklaring på dette, men sa at vannet var blåere på fjellet når det kom rett fra breen, og om sommeren var det gjerne ikke like mørkt som nå på grunn av lyset. Men dette slo han seg ikke helt til ro med, og spurte liksågodt resepsjonisten på hotellet hvor han kunne finne det blå vannet. Dette var imidlertid den ene gangen jeg virkelig krympet meg, for ellers var han rimelig cool med det meste.
I Stockholm var vi i to dager, og tilfeldigvis var pappa der de to dagene også, så jeg fikk spist bursdagsmiddag med han og sjefen. Det var veldig hyggelig! Jeg hadde også fått meg fly hjem med far, og der traff vi konkurransedirektøren, som syntes vi var meget internasjonale som møttes slik i Stockholm. Ja, jetsettere kalte han oss faktisk.


Godt var det ihvertfall å komme hjem til dyne, ren luft, stjerneklar himmel og gode venner og familie!
I Bergen gikk det slag i slag med venner og familie på besøk, byturer, lunsjbesøk, møte, gåtur, kveldsbesøk og hjemmehygge. Dagene gikk fort og det var kjekt å se igjen folk!


En pinnekjøttmiddag fikk jeg også fortært, samt både smågodt, skillingsboller og salater. Så en vellykket visitt vil jeg si, men det var også fint å returnere til Delhi, for jeg er ikke helt ferdig med India enda.

Her ble jeg møtt med bursdagskake, gave og lys, så det var hyggelig. Ellers var det morsomt på jobben i dag da alle skulle høre hvordan det hadde vært. Det som gjorde dagen var imidlertid turen på innom Barista Café ved jobben for å kjøpe min daglige kaffi; Der kom servitørene bortom sa "Hi, how are you doing madam - long time no see!", og lurte fælt på hvor jeg hadde vært, og skulle vise meg de nye kaffiene de hadde fått.. Feels like coming home! Kaldt er det også!(ca 18 grader)

Delhi life

Etter to måneder i India begynner jeg å vende meg til tilværelsen mellom rickshawallaer, sarier, kyr, skit, sikher, sovende mennesker på gaten, farger, krydder, chipatis og bayas. Og det er ikke så gale, selvom det aldri kunne blitt noe langtidstilværelse. Til det savner jeg ren luft, skoger, fjell og en skikkelig høststorm(faktisk) litt for mye til.
Men dagene går fort, da det jobbes seks dager i uken, og ellers skjer det sosiale ting. Bloggen har dessverre måtte lide, da jeg pleide å skrive på jobben som nå blitt veldig travel. Jeg har begynt å finne meg til rette blant mine indiske kollegaer, og har riktig så trivelig dager på jobb. Nå har jeg også fått meg et eget kontor, med utsikt rett inn i et meget provisorisk stillas som ville blitt stengt på dagen i Norge. Det bygges nemlig rett ovenfor kontoret vårt, og der har jeg i dag sett en indisk gutt male veggen gul mens han sjonglerte med en tilitersbøtte bortover etterhvert som han måtte skifte posisjon. Gulv er nemlig overvurdert tydeligvis, da han fint kan male med en hånd og holde seg fast med den andre...fem etasjer over bakken. For meg er dette spenning nok i hverdagen, og jeg håper for guds skyld det ikke blir mer spennende utenfor.
Ellers var det halloween på lørdag, og dette gikk nesten, men ikke helt hus forbi her i India. Takket være noen amerikanske interns ble det Halloweenparty på torsdag i en av de andre traineeleilighetene. Kostyme var påbudt, ellers truet de med å kreve 50 rupees i døren(kr. 6). Nå er ikke halloween særlig utbredt i India(som Pushkar på jobben sa, Why should we celebrate halloween? No, that's just pointless), så det å finne noe kostyme var ikke lett. Det resulterte imidlertid i endel kreative innslag, og med litt beerpong i ekte amerikansk stil så ble det halloween.

Lørdag, den egentlige halloween, dro jeg og noen andre på halloweenparty på Tapas Bar, som holder til på et rimelig fint hotell her i byen. Der var lokalet pyntet med pumpkins, mumier og halm på gulvet, og servitørene var kledd opp som hekser og djevler. Så man fikk halloweenfølelsen der, til tross for at gjestene ikke hadde begitt seg inn i kostymeskapet, og var kledd som de pleier på en vanlig lørdagsfest. Av det finere slaget selvsagt.

Etter litt gratis tapas og Stella-øl dro vi videre til en klubb på et annet fem-stjerners hotell. Der drar vi om noen har en forbindelse som får oss inn, hvis ikke må vi betale norske priser i cover, og det er mye i indisk standard. Kontakten vår for anledningen, en venn av Soumia, var en såpass god kontakt at vi havnet på VIP loungen, hvor der selvsagt var fri bar, og vi fikk hilse på eieren - en platinablond dame i et ikke så veldig flatterende heksekostyme. Det var imidlertid litt kjedelig å være VIP, ettersom det ikke var så mange andre VIPs. Etter en drink vendte vi derfor tilbake til dansegulvet, hvor vi ble resten av kvelden. Det å være hvit her i byen har som dere skjønner noen fordeler..
Men vi går ikke bare på fine klubber, vi henger rundt i leilighetene til hverandre som ligger relativt tett, har kostymefester, avskjedsfester, bursdagsfest og ellers besøker hyppig favorittrestauranten Tibetan Kitchen. Der får du en enorm porsjon for 7 kr, og med en cola blir det rundt 13 kr for en middag. Helt greit.
Livet i Delhi er rimelig bra om dagen ihvertfall.

På kamelsafari i Pushkar

Endelig var det tid for en ny tid for å utforske mer av dette enorme landet. Denne gangen gikk turen til den hellige byen, Pushkar, som ligger sørover fra Delhi i den edruelige staten Rajastan. Etter noen turer i India har jeg begynt å bli vant til at om en skal på helgetur så må en regne med en natts reising for å komme noen sted. Til Pushkar ble det via buss på sleeperclass. Det betød 12 timer på humpete vei, liggende med hodet først. Dette hadde ikke vært så veldig gale, da jeg attpåtil fikk dobbelseng for meg selv, hadde det ikke vært for at vinduet mitt gikk opp hvert tiende minutt. I disse dager har temperaturen begynt å krype rimelig langt ned på nattestid, så det ble en iskald og søvnløs natt for min del.

Godt var det at vi endte i ørkenen, hvor det ikke tok lange tiden før beina var tint igjen. Vi dro til Pushkar med ett mål i øyet – kamelsafari med overnatting i ørkenen. Å finne en kamel i byen var ingen vanskelig affære, da byen i anledning den årlige Pushkar Camelfair var fylt med 10.000 – 15.000 kameler. Etter å ha spurt litt rundt etter priser, og fått oppgitt alt fra 450 – 1800 rupees per pers, fant vi ut at det første tilbudet, som også inkluderte dusj på hotell da vi kom tilbake, var det beste. Vi slo følge med en kamelrytter, som visstnok deltok i kamelløp, og fikk hilse på kamelen hans på veien. Den nest raskeste i fjor. For min del så jeg etter en litt mindre spretten traver, så vi spurte ikke om å få låne hans i år ihvertfall.

Før vi tok turen ut i ørkenen vandret vi litt rundt i Pushkar, mellom bohemturister og pakketurister, indere og hellige menn som krevde penger eller så kunne vi glemme gode tider fremover. Vi ble lurt med ned til det ene av de hellige bassengene der, noe som viste seg å bli en dyr affære for den naive og samvittighetsfulle nordmannen i følget. Vi fikk med en gang en hinduvenn som satt seg ned med oss på trappene, og sørget for at det var en behørlig avstand mellom oss. Deretter ba jeg for mor, far, familie og kommende mann og barn, repeterte vishnu, guru, krishna og andre hindiord som jeg ikke skjønte, fikk litt blomster i hånden som jeg måtte hive i det hellige vannet, tegnet rødt merke i pannen på, og deretter forklart hvordan det fungerte rundt her med de hellige mennene. Det var sånn at man ga donasjoner slik at disse hellige menn kunne spise chapati og ris, da de ikke jobbet, men gikk stort sett rundt og bare var hellig. Man kunne gi for en dag, to dager, tre dager – og i hvilken som helst valuta selvsagt. Startprisen var ”kun” 1000 rupees(120 kroner). Jeg kjente at sinnet vokste i meg, da dette er et typisk eksempel på indisk pengeinnsamling, og jeg liker det ikke. Han spurte hvor mange dager jeg ville støtte dem, og jeg mumlet til slutt en dag, da jeg ikke var så komfortabel med å bare løpe fra det hele. Kort fortalt endte det med at jeg ga ham 500 rupees, fikk et rødt og gult armbånd, slik som hindier har, en kvittering på at jeg hadde betalt og en pose med sweets. Attpåtil spurte min venn, herr Hindu, hvor mye jeg ville gi til ham, men der gikk grensen. Akkurat da traff jeg også de tre andre, og fikk til min enda større fortvilelse høre at Pieter og Chris kun hadde gitt 50 hver, mens Lorea hadde nektet å gi noe som helst og var blitt nærmest kastet en forbannelse over. Jeg var rimelig irritert på meg selv, og nektet å diskutere saken videre med reisefølget mitt resten av dagen. Pieter og Chris syntes imidlertid litt synd på den lettlurte nordmannen nordmannen, og betalte middagen min senere, noe som hjalp på. Men som pappa sa her igår, så er det jo strengt tatt ikke så veldig mye med kr. 60, sånn i forhold til norsk standard.. Her kostet imidlertid kamelsafarien det samme. Eller man kan få en veldig god middag på en finfin restaurant, eller 5 middager på favorittrestauranten vår i Delhi, Tibetan Kitchen. Velvel, noe må man bruke oljeformuen på.

Vi hadde ihvertfall fått nok av helligdommer, og var glad for å hoppe på kamelene og dra ut i den fredfulle ørkenen.
Alle fikk hver sin kamel og en guide, og til tross for en litt nervepirrende påstigning så var det ikke så skummelt som jeg fryktet – jeg kom nemlig på i det jeg så kamelene at jeg egentlig ikke er så komfortabel med hesteridning, og denne kamelen var jo mye høyere! Men Lala(kamel), Heather(guide) og jeg kom godt overens. Heather var 17 år hevdet han, uten far, men med mor og tre søstre som han forsørget. Som jobb var han kamelguide, og tilbragte nettene i ørkenen med turister som oss. Han satt bakpå med meg, og spurte stadig ”So, how do you feel madam?”, og trallet og sang på kjente og kjære hindisanger, mens han tente seg en joint i ny og ne.

Vi traff på et følge med kameler som visstnok var blitt solgt, og skulle transporteres ved fot til den lykkelige eieren. Det var en hel flokk, og tre-fire indere med stokk og turbaner som jaget dem fremover. Ellers var det en deilig stillhet, avbrutt av ”oh my children!” i ny og ne fra Chris og Pieter når tempoet ble litt for høyt. Etter noen timer på kamelryggen var særlig guttene fornøyd med at vi fikk hoppe av og slå leir. Inderne la ut madrassene våre, og startet med matlaging. Vi fikk noen kjeks og en chai, mens vi lå og så på stjernehimmelen og hørte kamelene tygge og tygge og tygge. Lenge siden jeg har sett mer enn måne og en planet på himmelen!


Dagens middag bestod av noe rundstykkelignende, saus, grønnsaker og chilli, og til tross for noen sandkorn innimellom, var det et ganske godt måltid. Ikke akkurat suppepose fra Toro – her lagde de det fra bunnen av!

Natten ble kald og hard, men siden natten før hadde vært nærmest søvnløs, fikk jeg sove noe ihvertfall. Vi våknet i sekstiden til soloppgang, toast og bananer. Deretter gjenstod det en time tilbake til Pushkar i morgentimene. Et utrolig flott syn! Vi fikk da virkelig se hvor mange kameler som faktisk var i byen, og red gjennom kamelmarkedet og byens gater, til de lokales store forundring. Tenker det så rimelig unaturlig ut med fire ikke-indere på kamelryggen, og jeg må innrømme at jeg tenkte litt på at jeg kanskje skulle spurt mer om kamelridningsteknikk der jeg stredet gjennom gatene.


Etter en dusj og en kaffi la vi på nytt ut i byen, og gikk til stedet der kamelene holdt til. Det er for meg litt surrealistisk å tenke på at man her har et marked hvor man selger og kjøper kameler. Det fantes ikke i den verden jeg kjente frem til jeg kom til India, som så mye annet jeg har oppdaget i dette store, annerledes landet. Men her stod de altså, titusen pluss med kameler og deres eiere, dekorerte og nypusset, klar for å bli inspisert av kritiske selgere. Etter en lenger vandring mellom dem, mye bilder og mer sand, konstaterte meg og Chris at vi nok har sett vår andel av kameler for en stund. Vi dro alle fire innover mot handlegatene igjen, hvor jeg tilfeldigvis også traff på Preben i folkehavet.

Videre sullet vi rundt i gatene og så litt i butikker, men heten, folkemengdene og den litt søvnløse natten gjorde at vi ikke orket så mye og fant oss heller en kafé hvor vi tok oss noe å drikke, før vi vendte tilbake til hotellet hvor alle sovnet en liten stund på patioen deres med utsikt over den tomme, men hellige innsjøen.

Etter et herremåltid med pizza, en himmelsk ananasjuice og dessert satt vi oss igjen på bussen til Delhi, rimelig fornøyd etter en annerledes helg i Pushkar, riktignok uten kameler i bagasjen.