På kamelsafari i Pushkar

Endelig var det tid for en ny tid for å utforske mer av dette enorme landet. Denne gangen gikk turen til den hellige byen, Pushkar, som ligger sørover fra Delhi i den edruelige staten Rajastan. Etter noen turer i India har jeg begynt å bli vant til at om en skal på helgetur så må en regne med en natts reising for å komme noen sted. Til Pushkar ble det via buss på sleeperclass. Det betød 12 timer på humpete vei, liggende med hodet først. Dette hadde ikke vært så veldig gale, da jeg attpåtil fikk dobbelseng for meg selv, hadde det ikke vært for at vinduet mitt gikk opp hvert tiende minutt. I disse dager har temperaturen begynt å krype rimelig langt ned på nattestid, så det ble en iskald og søvnløs natt for min del.

Godt var det at vi endte i ørkenen, hvor det ikke tok lange tiden før beina var tint igjen. Vi dro til Pushkar med ett mål i øyet – kamelsafari med overnatting i ørkenen. Å finne en kamel i byen var ingen vanskelig affære, da byen i anledning den årlige Pushkar Camelfair var fylt med 10.000 – 15.000 kameler. Etter å ha spurt litt rundt etter priser, og fått oppgitt alt fra 450 – 1800 rupees per pers, fant vi ut at det første tilbudet, som også inkluderte dusj på hotell da vi kom tilbake, var det beste. Vi slo følge med en kamelrytter, som visstnok deltok i kamelløp, og fikk hilse på kamelen hans på veien. Den nest raskeste i fjor. For min del så jeg etter en litt mindre spretten traver, så vi spurte ikke om å få låne hans i år ihvertfall.

Før vi tok turen ut i ørkenen vandret vi litt rundt i Pushkar, mellom bohemturister og pakketurister, indere og hellige menn som krevde penger eller så kunne vi glemme gode tider fremover. Vi ble lurt med ned til det ene av de hellige bassengene der, noe som viste seg å bli en dyr affære for den naive og samvittighetsfulle nordmannen i følget. Vi fikk med en gang en hinduvenn som satt seg ned med oss på trappene, og sørget for at det var en behørlig avstand mellom oss. Deretter ba jeg for mor, far, familie og kommende mann og barn, repeterte vishnu, guru, krishna og andre hindiord som jeg ikke skjønte, fikk litt blomster i hånden som jeg måtte hive i det hellige vannet, tegnet rødt merke i pannen på, og deretter forklart hvordan det fungerte rundt her med de hellige mennene. Det var sånn at man ga donasjoner slik at disse hellige menn kunne spise chapati og ris, da de ikke jobbet, men gikk stort sett rundt og bare var hellig. Man kunne gi for en dag, to dager, tre dager – og i hvilken som helst valuta selvsagt. Startprisen var ”kun” 1000 rupees(120 kroner). Jeg kjente at sinnet vokste i meg, da dette er et typisk eksempel på indisk pengeinnsamling, og jeg liker det ikke. Han spurte hvor mange dager jeg ville støtte dem, og jeg mumlet til slutt en dag, da jeg ikke var så komfortabel med å bare løpe fra det hele. Kort fortalt endte det med at jeg ga ham 500 rupees, fikk et rødt og gult armbånd, slik som hindier har, en kvittering på at jeg hadde betalt og en pose med sweets. Attpåtil spurte min venn, herr Hindu, hvor mye jeg ville gi til ham, men der gikk grensen. Akkurat da traff jeg også de tre andre, og fikk til min enda større fortvilelse høre at Pieter og Chris kun hadde gitt 50 hver, mens Lorea hadde nektet å gi noe som helst og var blitt nærmest kastet en forbannelse over. Jeg var rimelig irritert på meg selv, og nektet å diskutere saken videre med reisefølget mitt resten av dagen. Pieter og Chris syntes imidlertid litt synd på den lettlurte nordmannen nordmannen, og betalte middagen min senere, noe som hjalp på. Men som pappa sa her igår, så er det jo strengt tatt ikke så veldig mye med kr. 60, sånn i forhold til norsk standard.. Her kostet imidlertid kamelsafarien det samme. Eller man kan få en veldig god middag på en finfin restaurant, eller 5 middager på favorittrestauranten vår i Delhi, Tibetan Kitchen. Velvel, noe må man bruke oljeformuen på.

Vi hadde ihvertfall fått nok av helligdommer, og var glad for å hoppe på kamelene og dra ut i den fredfulle ørkenen.
Alle fikk hver sin kamel og en guide, og til tross for en litt nervepirrende påstigning så var det ikke så skummelt som jeg fryktet – jeg kom nemlig på i det jeg så kamelene at jeg egentlig ikke er så komfortabel med hesteridning, og denne kamelen var jo mye høyere! Men Lala(kamel), Heather(guide) og jeg kom godt overens. Heather var 17 år hevdet han, uten far, men med mor og tre søstre som han forsørget. Som jobb var han kamelguide, og tilbragte nettene i ørkenen med turister som oss. Han satt bakpå med meg, og spurte stadig ”So, how do you feel madam?”, og trallet og sang på kjente og kjære hindisanger, mens han tente seg en joint i ny og ne.

Vi traff på et følge med kameler som visstnok var blitt solgt, og skulle transporteres ved fot til den lykkelige eieren. Det var en hel flokk, og tre-fire indere med stokk og turbaner som jaget dem fremover. Ellers var det en deilig stillhet, avbrutt av ”oh my children!” i ny og ne fra Chris og Pieter når tempoet ble litt for høyt. Etter noen timer på kamelryggen var særlig guttene fornøyd med at vi fikk hoppe av og slå leir. Inderne la ut madrassene våre, og startet med matlaging. Vi fikk noen kjeks og en chai, mens vi lå og så på stjernehimmelen og hørte kamelene tygge og tygge og tygge. Lenge siden jeg har sett mer enn måne og en planet på himmelen!


Dagens middag bestod av noe rundstykkelignende, saus, grønnsaker og chilli, og til tross for noen sandkorn innimellom, var det et ganske godt måltid. Ikke akkurat suppepose fra Toro – her lagde de det fra bunnen av!

Natten ble kald og hard, men siden natten før hadde vært nærmest søvnløs, fikk jeg sove noe ihvertfall. Vi våknet i sekstiden til soloppgang, toast og bananer. Deretter gjenstod det en time tilbake til Pushkar i morgentimene. Et utrolig flott syn! Vi fikk da virkelig se hvor mange kameler som faktisk var i byen, og red gjennom kamelmarkedet og byens gater, til de lokales store forundring. Tenker det så rimelig unaturlig ut med fire ikke-indere på kamelryggen, og jeg må innrømme at jeg tenkte litt på at jeg kanskje skulle spurt mer om kamelridningsteknikk der jeg stredet gjennom gatene.


Etter en dusj og en kaffi la vi på nytt ut i byen, og gikk til stedet der kamelene holdt til. Det er for meg litt surrealistisk å tenke på at man her har et marked hvor man selger og kjøper kameler. Det fantes ikke i den verden jeg kjente frem til jeg kom til India, som så mye annet jeg har oppdaget i dette store, annerledes landet. Men her stod de altså, titusen pluss med kameler og deres eiere, dekorerte og nypusset, klar for å bli inspisert av kritiske selgere. Etter en lenger vandring mellom dem, mye bilder og mer sand, konstaterte meg og Chris at vi nok har sett vår andel av kameler for en stund. Vi dro alle fire innover mot handlegatene igjen, hvor jeg tilfeldigvis også traff på Preben i folkehavet.

Videre sullet vi rundt i gatene og så litt i butikker, men heten, folkemengdene og den litt søvnløse natten gjorde at vi ikke orket så mye og fant oss heller en kafé hvor vi tok oss noe å drikke, før vi vendte tilbake til hotellet hvor alle sovnet en liten stund på patioen deres med utsikt over den tomme, men hellige innsjøen.

Etter et herremåltid med pizza, en himmelsk ananasjuice og dessert satt vi oss igjen på bussen til Delhi, rimelig fornøyd etter en annerledes helg i Pushkar, riktignok uten kameler i bagasjen.

Diwali - indernes viktigste høytid

Den siste uken har vært rimelig travel. Ikke bare var det siste helgen til Matti og Sini, men attpåtil kom der Diwali oppå det hele. Diwali er indernes viktigste høytid, og minnet om jul og nyttår på en gang. Forut for Diwali har inderne ladet opp med en diverse fastedager, gavedager, og andre spesielle ritualer, for ikke å snakke om oppskytning av fyrverkeri og andre smellbongbonger. Det har vært en krigssone i gaten min i en måned nå, til alle indiske barns store begeistring. Når vi har prøvd å vise litt misnøye med disse livsfarlige bombene de fyrer av, bare trekker de voksne på skuldrene, og spør om vi ikke skal kjøpe litt ”crackers” vi også. Ellers har husene i gaten blitt pyntet med typen julelys i alle mulige farger, og gjerne som blinket, noe som har gjort byen et par hakk koseligere. Det er faktisk utrolig hva selv rosa, orange, blå og lysegrønne julelys kan gjøre med et nabolag! I Norge er alt som ikke er hvitt litt glorete etter min mening, men både Sini og jeg var enig om at i India så går det greit med litt farger.

På selveste Diwalidagen, lørdag, var det selvsagt jobb for meg – dog halv dag. Mesteparten av dagen gikk imidlertid med på å ønske alle Happy Diwali, og å spise søtsaker, indiske retter og annet de hadde på markedet. Jeg fikk til og med to diwaligaver – den ene fra en på jobben som insisterte på å kjøpe noen øredobber til meg, mens Herr Nanda, Presidenten i selskapet, hadde gjort klart diwaligratialet som bestod av indiske søtsaker og kontanter. En hyggelig overraskelse!

Resten av kvelden ble feiret med andre utlendinger, og vi startet kvelden med grillfest på nederlenderen Remcos takterrasse. Han hadde for anledningen kjøpt inn to kilo kyllingkjøtt av ulike slag – en fin avveksling fra all vegetarmaten man spiser om dagen. Fra terrassen kunne vi se utover byen, hvor fyrverkeri ble skutt oppover, sidelengs og bakover hele kvelden. Når det gjelder sikkerhet og kvalitetssikring av rakettene så er det noe man ikke bryr seg nevneverdig om i India. Her var det ikke bare hvordan raketten så ut som var spennende, men også hvor den sprengte - i luften eller på bakken?

Vi traff på noen gutter med en rakett med styrepinne som hadde stilt den opp i en reativt trang gate. Heldigvis stilte vi oss på siden av den, ettersom den først sprengte på bakken, for deretter å skyte fart både forover og bakover.. Det er ikke uvanlig at rakettene gjør seg helt ferdig på bakken, og enkelte hørtes ut som reneste skuddvekslingen der de smalt og sendte gnister fra bakken og utover en radius på omkring fem meter. Vernebriller er nok fortsatt et ukjent fenomen, og noe sier meg at ulykkesstatistikken på Diwali er litt høyere enn på nyttårsaften i Norge.

Etter et godt måltid, bestående utelukkende av kjøtt (etter et kosthold hovedsaklig bestående av grønnsaker de siste månedene, var dette noe vi ikke hadde dårlig samvittighet for) dro vi videre til en AIESEC traineeleilighet for diwali-fest. Alle hadde ikledd seg indiske antrekk for anledningen, i et forsøk på å gjøre Diwalifeiringen så indisk som mulig. Sini og jeg hadde noe problemer med å finne en Kurta som ikke bestod av for mange farge og mønster kombinasjoner, og etter noen hektiske timer på Central Market sammen med en haug andre indere i typisk siste-liten diwalishopping endte vi opp med samme kurta. Etter en rekke sprøsmål om vi er både tvillinger og søsken, for ikke å snakke om navneforrvirring i løpet av de siste to månedene fant vi ut at en kveld i like klær var på sin plass, som om ikke enkelte var forrvirret nok allerede over disse to blonde jentene med nesten make navn.

Det ble en hyggelig kveld, hvor Sør-Amerikanerne eide dansegulevt, mens vi andre litt stivere Europeere holdt oss til snakking denne gangen. Jeg fikk forklart at om en ikke kan danse i Sør-Amerika, så blir en nesten sosialt utstøtt. Godt å vite.

I det hele tatt ble det en hyggelig Diwali – ikke helt indisk med bønn og kortspill, men det får bli en annen gang!

Et showroom, en inder og en nordmann - og noen arrogante kjøpere

I helgen skulle det være en stor handicraft and gifts fair i Noida, på andre siden av byen. Vintage Shades har et permanent showroom der som vi leier, og har åpent under de messer som arrangeres på huset. Denne gangen var det store greier, med en egen hall på siden og tilsammen 1800 eksportselskaper som solgte alle mulige produkter "made in India".
Jeg hadde blitt fortalt at jeg skulle stå to av fire dager på denne messen, men som vanlig så kan man ikke ta disse inderne helt på ordet. Fredag kl. 15 får jeg beskjed om at jeg skal være med å ordne til showroomet en times tid senere, og deretter stå der i fire dager - inkludert fridagen min mandag. Mitt engasjement for dette prosjektet dalte raskt, og da vi i tillegg ikke forlot kontorene før nærmere halv 8 om kvelden, og ble forespeilet en hjemkomst kl. 0300, var jeg lite happy.
Jeg vil si at den kvelden i showroomet fikk meg til å innse hva som gjør disse inderne så himla lite effektiv noen ganger - de skal diskutere alt, gjerne i tre runder, før de gir seg. Nå skjønte jeg ikke mye av det de diskuterte, men det var snakk om å prøve i en halvtime å få en spiker inn i veggen som det ut i fra første bank gikk ganske tydelig frem at det der var glemmesak. I tillegg bestemte de seg kl 22 for å gå å spise litt, og ettersom jeg trodde vi skulle være der hele natten, syntes jeg det var en god idé. Da vi kom tilbake etter et OK indisk måltid, viste det seg at vi nesten var ferdige - hadde det ikke vært for denne diskusjonen om spikeren selvsagt. Men hjem kom jeg meg kl 0030, og var egentlig positiv til å i det minste tilbringe helgen utenfor kontoret.
Dagen etter ble jeg hentet av sjåføren til sjefen, som kjørte oss den timen det tar til Noida. Vel fremme på messen var ikke oppmøte av kjøpere det helt store - det viste seg etterhvert at de som var der stort sett var opptatt av å finne billigst mulige produkter, ikke de mest eksklusive. Dette gjorde at meg og Mr. Gopali hadde god tid til å diskutere forskjeller mellom India og Norge. Han var helt sjokkert over husleien jeg betaler i Norge, og det faktum at vi ikke har arrangerte ekteskap. Som han sa - "but your parents are much wiser, and will know what is best for you". Vel, dette kommer fra fyren som viste seg å ha en kone, to barn og 6-7 kjærester på si - for enjoyment, som alle menn hadde rett på i følge Gud. I tillegg var det best at kvinner lagde maten, da de levde med så mye kjærlighet at når de lagde mat så øste de også kjærligheten i maten.. Dette var umulig for menn, og derfor meningsløst at de skulle lage mat, for det ville aldri blitt like godt.

Midt inni dette snakket jeg med både kone og datter på telefon, som var begge "very happy" etter å ha utvekslet noen ord med en jente med "golden hair" fra Norge. I indisk stil inviterte de meg hjem til seg, men dette er 4 timer utenfor Delhi, så vi får se når det blir tiden. Ellers spanderte Gopali både frokost og lunsj, noe som jeg syntes er veldig kjekt, da jeg aldri finner ut av disse indiske rettene. Så god mat var det, og til tross for våre uliketer i verdisyn og kvinnesyn spesielt, ble det en interessant helg. Det var noen kjøpere innom som eeeelsket produktene våre, men de ble for dyr. Det var blant annet en dame fra Libanon der, som ønsker noen sjal, men kunne ikke ta så mange, da det var så mye krig og bomber i landet hennes at det var vanskelig å drive buisness. Da hun til slutt bestemte seg for å ta noen, ga hun oss et businesscard og sa at "forresten, dere må sende de til ham".. Der stod det et navn, og under "manufactorer, exporter".. Tror neppe vi gjennomfører den ordren for å si det sånn, da det var tydelig at hun skulle stjele våre design.
Mine fire forespeilede dager ble imidlertid til to, da jeg dro tilbake til kontoret på mandagen for å fortsette arbeidet der. Grunnet Diwali til helgen(litt som jul for oss) hadde butikken vår mandaggsåpent, og da var det naturlig at vi i eksportavdelingen på kontoret tre etasjer over også skulle jobbe. Så det ble en lang jobbeuke, som endte med at jeg igår dro hjem tidlig, og i dag enda ikke har kommet meg på jobb, da jeg i natt omsider fikk min indiske magesjau og sliter litt med å få fylt opp magesekken igjen. Jeg var imidlertid ikke den eneste, da tre av de andre tyskerne fulgte meg i tur og orden. Hva som har forårsaket dette er et mysterium, men vi hadde i går en svenske på besøk som hadde samme greien, så det kan se ut til at vi er smittet av han.
Hadde jeg vært frisk ville jeg ihvertfall holdt meg unna Vinobapuri 92C i noen dager..

Dagen vi krasjet en 18-års dag

Tirsdag kveld stakk jeg en tur innom den andre trainee-leiligheten i en gate bortenfor min. Jeg hadde blitt fortalt at der skulle være en indisk bursdagsfeiring på taket, og tenkte at det kunne være morsomt å snike litt i døren for å se hvordan det foregikk.

Da jeg rundet gatehjørnet til Vinobapuri 1 skjønte jeg at bursdagen allerede var i gang. Hele gaten var fylt med hindi-sanger, som seg hør og bør når det er bursdag, og i leiligheten hørtes musikken bedre enn når vi har fest der selv. Siden dette er India, hvor de gjerne er litt mer åpen for ubudte gjester, tok vi trappen fatt og snek oss inn bak DJen og de fire store høytalerne som forklarte hvorfor musikken fylte hele nabolaget.
Siden dette fortsatt er India, så er det ikke så lett å være hvit og diskré, og vår ankomst gikk absolutt ikke upåaktet hen. Men i motsetning til i Norge, hvor vi nok hadde blitt kastet ut, så ble vi her i steden dratt med på dansegulvet – fylt av indiske gutter i alle aldre, med tre 12-år gamle jenter som stod å vugget litt på siden.

Og der ble vi faktisk værende til siste slutt klokken 12, da politiet kom og krevde noen rupees og litt stillhet for å glemme det hele. Men frem til da var det stor stemning på taket, og guttene ble bedt opp til dans av indiske gutter(jentene til dels også, men særlig blant de eldre menn var guttene mest populære), både den yngre garde, og far/onkel/andre voksne menn som deltok på festlighetene. Her var det nemlig stort sett guttene som danset, med noen kvinnelige innslag om sangen var den rette. Innimellom slagene fikk vi servert rom og cola og andre blandinger av lunken brus og alkohol, og vertskapet så ut til å være fornøyd med de ekstra gjestene. De hadde også litt fyrverkeri som de skjøt opp – av litt variabel kvalitet riktignok. Noe sprengte i luften, mens andre sprengte der de stod. Dette så ikke ut til å være av særlig bekymring for de lokale, og festen fortsatte som før.

Kvelden ble great success, og jeg fikk til og med lært meg noen indiske dansemoves – tviler imidlertid på at jeg kommer til å dra dem frem på Felize, men man vet aldri..

Et lite stykke Tibet

Etter en måned i Delhi, med kun en liten helg på reisefot, var det deilig å se frem til en helg lenger nordpå. Fredag kveld befant da Sini og jeg oss på Jammu Mail train, i lag med "et par" andre. Heldigvis hadde vi fire hvite damer i samme avdeling som oss, og til tross for at disse fire andre hadde en noe ulik oppfatning omkring dette med livet, teknologi og utdanning enn oss, så var det en viss trygghet. Etter at de hadde snakket seg ferdig for kvelden om deres tidligere liv, meningsløsheten med teknologi og utdanning, påpekt at jeg var i laveste laget for å være en nordmann, og hun ene hadde forutsett hvor mange barn to av de andre skulle ha, så slo vi opp sengene og la oss tre i høyden. Det ble litt søvn den natten, men heten fra Delhi slapp likssom aldri taket, så vi følte oss svett og god da vi ankom Pathankot.

Etter ti timers togtur ventet fire timers busstur oppover i fjellene. Dette var noe mer spennende enn en tur langs selv de trangeste norske veier..Ikke noe for sarte sjeler! Vi hadde bestemt oss for å dra rett til McLeod Gunj, noen hundre meter lenger opp i fjellet enn Dharamsala. Det er her den tibetanske eksilregjeringen holder til, noe som setter sitt preg på stedet. Jeg følte jeg var mer i Tibet enn India, da det for det meste var tibetanere som bodde og jobbet der. Sarifaktoren var endel lavere enn i Delhi for å si det sånn! Etter å ha sett tempelet og den litt skuffende fasaden til Dalai Lamas residens fant vi litt av hvert å bruke pengene på i bodene og butikkene som ynglet langs gatene. For en fjellglad nordmann var det deilig å være omringet av fjell, skog og utsikt etter gammelt! Det meste av tiden gikk til å nyte dette og stillheten, og ellers vimse rundt og kjøpe alt fra te, til smykker og andre fine og ikke så fine ting de hadde der(jeg prøvde meg på en indiskstyle bukse som ikke var helt heldig i fasongen viste det seg..).
Ellers traff vi tilfeldigvis på fire andre interns fra Delhi i gaten, (ganske utrolig å treffe på kjentfolk når man er i India, da vi kanskje kjenner sånn 30 - 40 stykk i dette landet), som vi dro på restaurant med senere på kvelden. De hadde også truffet på en svenske, så jeg fikk praktisert norsken min etter gammelt også.

Restauranten vi valgte for kvelden var anbefalt i Lonely Planet, men det kan ikke ha vært for servicen ihvertfall. Bare det å gi oss to glass og en flaske vin tok sin tid, for å ikke snakke om å trylle frem en åpner til oss. Etter at han hadde plantet flasken på bordet vårt, forsvant han, og fortsatte å ta bestillinger fra andre, servere litt mat, og ellers flytte på stoler og bord. Da vi til slutt fikk tak i ham og lurte på om han kanskje kunne åpne vinen også, så virket det nesten som om det var for mye å be om. Men vin ble det, og som alt annet i India, så hadde de krydret den også. Ikke verdt å vente på, men da har man prøvd vinen deres i det minste. Jeg kan nevne at den tibetanske Chicken Chow Chowen deres var veldig god da, det skal de ha!



Søndagen ble litt hektisk, da alle bussene til Delhi var fulle, og vi derfor måtte benytte oss av togbilletten vi hadde. Selvom toget vårt ikke gikk før kl. 23 om kvelden, måtte vi dra fra McLeod Gunj kl 1600. Det ble imidlertid tid til en smakfull frokost ved Green Hotel(vi følte gjerne det var mer et hostel men..), mer handling, en liten gåtur nesten bort til et fossefall og en tibetansk rygg og nakkemassasje. Sistnevnte var veldig bra, men dessverre føles ikke verken nakke eller rygg noe bedre(heller tvert i mot) etter fire timer buss og tolv timer tog etterpå.

På turen fra McLeod Gunj til togstasjonen kom vi i snakk med kandadieren Charles som hadde reist rundt i India så lenge at han hadde lagt til seg denne vanen indere har med å riste på hodet nå og da, og kunne til og med endel hindi. Han var nå på vei til Calcutta og Bangladesh, etter å akkurat ha solgt autorickshawen sin i Dharamsala, som han hadde kjørt fra Kerala i sør, og helt opp nord. Ellers hadde han jobbet litt på gård her i landet, og vært på kryss og tvers et par ganger. Han ble med oss og spiste før togturen, og det viste seg å være ganske greit å ha med seg en gutt i følget når vi stod der som eneste hvite på togstasjonen i Chakki Bank. Det vi også merket oss var at inderne nå ikke bare stirret, men de kom også bort og snakket til oss - eller det vil si til Charles.
Under på bildet ser vi en ny venn av Charles som skulle ta samme tog som ham. Han var veldig opptatt av å vise at han var med i det ene og andre offentlige organ(slik som en valgkomité), og ikke minst et kort som viste at han betalte skatt, og dermed var av den ekstra gavmilde typen som med dette hjalp landet sitt.
Etterhvert som denne inderen kom med mer og mer innpåslitne spørsmål, begynte Charles å se mindre frem til sin 41 timers lange togtur med denne mannen på slep. Men jeg tenker han overlever. Som dere ser, så har også Charles begynt å posere som en inder. Sjegget skulle han ta når han kom hjem, til tross for at han måtte innrømme at det kunne bli i heteste laget noen ganger.

Da Charles forlot oss til fordel for sitt tog til Calcutta, stod vi plutselig igjen to blonde jenter på en togstasjon med bare indere. Heldigvis gikk det fint for seg, men det ble endel blikk fra de lokale. Vel inne på toget kriget vi oss frem til plass 59 og 62 - tredje etasje sengene våre, hvor der selvsagt lå to indere og sov. Etter å dratt dem litt i tåen fikk vi plassene våre, hvor vi tilbragte de neste 12 timene.(..) Sovevognen stimlet med folk, og i tillegg banet det seg stadig gjennom chai-gutter, lunsjgutter, snacksgutter og andre forbipasserende. Der var hele familier stablet på en seng(0,5 x 1,80 m ca), og utallige lukter av krydder, parfymer og noen mindre hygeniske lukter. Men det hele vil jeg si var en interessant og ganske surrealistisk opplevelse, med mulighet for gjentakelse. Vel, kanskje jeg bestiller en klasse bedre..
McLeod Gunj var ihvertfall verdt turen!