The last of India

Before returning to Norway, I was planning to publish my last blogpost in this India blog of mine. Now this did not og exactly as planned, as I have left India by this time, however I have not yet arrived in Norway when I am writing this. My christmas starts in Schipol, where the snow outside and the christmas decorations innside for sure makes me think of the christmas-tune ”Going home for Christmas”.
But as this blog is about India, I will start there. Since my last post a lot have happened. I had two weeks to finish off my share of India adventures, something that turned out to be exactly as I expected; I didn’t have the time to do half of it.

What I luckily did find time to was a biking trip in old Delhi with Delhi By Cycle, where my friend Remco is working. 7.30 AM a Monday morning Lorea, her mom and me found ourselves next to one bike each in Old Delhi, ready for what one could call extreme sport. As Lorea’s mom had arrived only two days before, she still had not gotten used to all the people, animals, cartridges, cars, bikes and other objects that move around everywhere here.

Even for me and Lorea who after some time in India was used to having a moving object next to one no matter which way one turns and had gotten into the Indian mentality of selfish driving by only looking straight forward and not to the sides when riding, did find the biking a bit challenging. Despite some crazy cartridges out of control, a cow or two on our track and people coming out of nowhere this trip gave us an experience we late will forget. We drove through narrow alleyways, past temples and old gates that used to surrender the city, squeezed ourselves through the busy spicemarket, saw it all from above a rooftop terrace, crossed the river to the cleaner part where we had a chai on the street, before continuing back to the busy streets of Old Delhi. I have mentioned it before, but for me Old Delhi is like going 100 years back in time. Everything is traded on the streets, cartridges is pulled by humans or cows, spices are lying around in big sacks, the alleys are narrow, shops can be 1 x 1 square meter selling just a few items, and meat is lying openly in bowls or hanging from the roof. There are so many people hassling around or just sitting on the street having a chai, totally relaxed in the midst of the busy streets.

I find this place so different, so dirty, so special and interesting. I really like it. And to bike around was perfect, as we then escaped the sellers who always wants you to “only look, not buy” and so on.
The trip ended with an Indian breakfast at famous Karim’s, before heading back home with a sore butt (I realized I have not biked in a while..) and many good memories.

Other than this trip, I have been around in Delhi, shopping, sightseeing and eating. However, as I happened to get a bad cold from the village trip two weeks ago, this has put a restraint on things. Since Thursday my taste has been gone, so I never got to enjoy “the last of” a lot of food, coffees and juices that I have found a liking for while here. But I managed to stay out of bed most of the time, so I still got around, and finally visited the famous and peaceful Lotustemple. It belongs to the Baha'i religion, which believes in unity of God, religion and mankind. They embrace the 8 other different world religions, and believe that they all evolved from the same God, but they have become different because of the time and place that the religion started. I think it must be the most peacful religion of the world..:


Me and Pieter had a day as real turists so we visited Jantar Mantar also, which consist of 13 astronmy instruments built rfm 1724 and onwards. The primary purpose of the observatory was to compile astronomical tables, and to predict the times and movements of the sun, moon and planets.




Me and Bob realized we really missed christmas, so one night we bought some cookies and candles, made hot chocolate, put on christmas music and had some friends over for an "advent-party" the third Sunday of advent.



Some places were decorated for christmas - this at Citywalk mall - where I sometimes went to get a feel of the western world again.


Farewelldinner (that apparently tastet very good, but for me it could have been paper I had eaten, it would have tasted the same)




Farewellparty:



Now, as I am about to catch my last flight for Norway I am trying to sum up my last four months. At the moment I am happy to go home because it is Christmas, but I know that in January I will start dreaming of my days back in good, ol’ busy Delhi. I have met so many great people of different nationalities whom I hope to meet again. My job has been both interesting and challenging, which have given me a lot of experience to take with me further. Also, my colleagues have been great, and despite a challenging start, I really enjoyed being in office there surrounded by friendly Indians and their continuous smiles and sharing.
It’s been four wonderful months that have passed too fast. Thank you to everyone who made it so special.

Bob and Thomas, my two dear roomates:

Merry Christmas and a very Happy New Year!!

Ein helg på bygda

Bob sa her en dag at han var blitt fortalt da han dro at når han kommer til India vil han ikke bare oppleve en India, men mange forskjellige India. Denne helgen oppdaget vi ett nytt India: Landsbylivet.
Det hele var en underlig helg. AIESEC har vi ikke hatt så altfor mye med å gjøre her nede, men nå slo de på stortrommen og inviterte til "Mystic India". Dette for å vise oss utlendinger litt andre deler av India enn der vi som regel ender når vi er på tur.
Og det ble raskt klart at i de indre delene av staten Uttar Pradesh hadde de ikke sett mange hvitinger før. Etter en natt sammenklemt i en liten buss ankom vi halvanne time etter skjema en relativt fin skole. Her stod barn rundt bussen og stirret nysgjerrig; vi følte oss som rene superstjerner da vi stredet ut og ned mot er åpningssermonien skulle være. Blomster ble kastet på oss og barna ville ta oss i hendene, og kom som en horde etter oss nedover alleen.
Etter en formell åpningssermoni med taler, individuelle presentasjoner av oss, samt pikesang som ikke klang helt rent i ørene var bokstavelig talt løpet i gang.
Det viste seg nemlig å bli en hektisk helg hvor vi ble tatt med til landsbygder, skoler, templer og hus som skulle være av interesse. Det var en innflytter som hadde tatt på seg rollen som stedets ildsjel, og ville med sitt trustfund utvikle regionen. Damen viste seg etterhvert å bli litt i meste laget for oss avslappede interns. Hun dro oss med her og der, noen steder kun for å se henne overrekke en tekstbok og noe programvare for en PC til rektor ved en skole. Antalle gruppefotoer som ble tatt i løpet av helgen har jeg ikke tall på..
Men til tross for at livet som kjendis på den indiske landsbygden etterhvert ble mer irriterende enn morsomt, så var det en minnerik helg.


Livet på landsbygden i India er som å dra endel år tilbake i tid. Her lever de i primitive murboliger, der er kyr og andre dyr over alt, på skolen sitter de på murgulvet, og eksponeringen ovenfor utlandet er minimal. Allikevel hadde de fått med seg litt av det viktige som har skjedd i verden siste året, og da vi presenterte landene våre for den ene landsbygden var der noen som fikk noen dagsaktuelle spørsmål. For eksempel ble franskmannen i følge spurt om han kunne forklare dette kjærlighetslivet til president Sarkozy? Hvordan Frankrike kunne ha en president som giftet og skilte seg om en annen virket å være hardt å svelge for inderne.
En australsk jente ble videre bedt om å si til sine myndigheter at australierne må slutte å angripe indere i Australia(dette er noe som har skjedd ofte i det siste). Norge var heldigvis et relativt ukjent land for de fleste, så de nøyde seg med å vite hva som var det beste med landet, og konkluderte med at melkesjokoladen ihvertfall var god der(jeg hadde med en).

Noe annet vi så var en bygning som skulle være 3000 år gammel. Den kunne vært ganske fin, men det å ta vare på kulturskatter her i India har de enda ikke helt forstått; isteden så de på dette som en utmerket plass å tørke kuskitkakene sine som de bruker som brensel. De hadde med andre ord fylt opp dette gamle bygget med kudrit - man taver hva man haver!
Planen til vår indiske tursjef var imidlertid å få restaurert bygget og lage restaurant og det hele der. Plutselig tryllet hun derfor frem noen koster, og fikk oss til å koste litt som en symbolsk handling foran lokalavisen. I samme slengen skulle hun ha oss til å underskrive en banner mot "global warming" som vi selvsagt også ble avbildet med for lokalavisen.

En båttur på Ganges ble det også! Men et bad fristet ikke for å si det sånn..


Avsluttningsvis på søndagen fikk vi ordnet en fotballkamp med den skolen vi holdt til på, noe som var den mest uorganiserte fotballkampen jeg noen gang har vært med på - men moro var det. Jeg tror jeg var borti ballen ca fire ganger på tre kvarter, men allikevel kom der en gjeng smågutter bort til meg og sa at jeg spilte veldig bra. Søte var de ihvertfall.


I det hele tatt var det som nevnt en underlig helg. Vi satt igjen med følelsen av å være litt brukt rett og slett. Samtidig er jeg fornøyd med alle de kulturelle opplevelsene vi fikk være med på, og det å se en indisk landsbygd var interessant i seg selv.

Nå nærmer det seg slutten på mitt India-opphold, og de gjenværende dagene blir tilbragt i Delhi. Jeg føler jeg ennå har mye usett her i byen, og mange man skal treffe og ting en skal gjøre, kjøpe og spise. Julen kommer fort i år, men det skal bli godt å komme hjem også!

Mye av India på en helg

DEL 1: Endelig en nordmann!

Lørdag satte jeg meg for første gang på en buss alene, i retning Jaipur, eller Pink City som det også kalles. Planene for helgen var rimelig vage, men Preben var ihvertfall hjemme, så alene skulle jeg ikke gå. Jeg var også invitert i bryllup søndagen, men noe særlig detaljer for denne begivenheten hadde sjefen vært sparsom med, så hva som ventet hvor for min del var usikkert.
Ved ankomst i Prebens hule ble det en King Fisher på terassen og oppfriskning i norsk muntlig. Siden sist jeg besøkte Preben i Jaipur, hadde han sett seg litt rundt i byen, og kunne denne gang imponere med en skikkelig Rajastan-restaurant(regionen/fylket som Jaipur ligger i). Her var det bare å slå seg ned, så kom de løpende med maten.. 8 sauser, tre ulike typer chipatis, litt andre ting, ris.. You name it. Indere har en vane med å spise himla fort, og dette bar servicen preg av, ettersom de kom og ville fylle på noe ca hvert andre minutt. Men dette skal man selvsagt ikke klage over, og en time senere vandret vi ut rimelig full i magen, og 16 kroner fattigere.

Neste post på Prebens program var en terassebar hvor et indisk rockeband hadde konsert. Faktisk var indie-faktoren rimelig lav – dette var tydeligvis noen som hadde brukt tiden på å se mer på you-tube videoer av rockekonserter enn bollywood movies. Der møtte jeg også noen av de han henger med i India, så det var hyggelig.




Preben har i løpet av sin tid her fått seg en indisk muslimsk venn, og han hadde invitert oss til huset sitt for å ta del i en muslimsk feiring som skulle finne sted denne helgen. Det eneste av informasjon vi hadde på forhånd var at de skulle slakte en geit, noe som var nok til å interessere oss kulturtørste nordmenn. Vi ankom familiens overfylte hus hvor vi hilste på brødre, søstre, onkler, tanter, gamlefar og selvsagt geiten. Det var nok ikke så ofte hvite kom på besøk, så det var stas. Preben var circa like nysgjerrig som dem, særlig denne slaktingen, men de var mer interessert i andre ting rundt oss.

Det første de ville teste var om jeg kunne lage chipati (lefselignende greie de spiser til alle måltider). Jeg ble beordret ned ved bakebollen, og fikk tildelt en deigklump og kjevle. Jeg vil si at jeg vanligvis er en kompetent baker, men her forsvant all selvtillitt. Det hele vakte selvsagt både latter og forundring blant de indiske. Da jeg omsider greide å få lefsen i en relativt rundt form, og skulle flytte denne opp i stekepannen så viste det seg at jeg hadde vært for gniten på melet, og halve greien hang igjen. Mer trengte ikke inderne å se, for å konkludere at en god chipatilager var jeg ihvertfall ikke. Gamletanten i huset spurte meg med undring om hva i alle dager jeg spiste når jeg ikke kunne lage chipati? Stempelet som dårlig koneemne var ihvertfall et faktum.

En annen ting som de selvsagt lurte på var forholdet mellom meg og Preben. Det å si at vi bare er en venner er noe en indere vanskelig klarer å forholde seg til.
Gamlefar i huset var i overkant opptatt av dette, noe som vår venn Abduhll visste å utnytte. Ettersom Abduhll var den eneste i huset som snakket engelsk, var han også tolken vår for anledningen. Til gamlefar på enognitti forklarte han at vi hadde vært gift, men var nå separert. Dette var så sjokkerende for denne gamle mannen (skillsmisse er NO NO), at om han hadde hatt et gebiss i den tannløse munnen ville det falt ut. Hans umiddelbare respons var at vi burde gifte oss igjen, ettersom vi aldri kom til å finne oss en ny en nå uansett.

Ettersom Abduhll nektet å si at han tullet, ba vi han etter flere runder med bønn om at vi burde gifte oss igjen å si at nettopp dette var planen. Dette sa han, men han la til at akkurat nå så kranglet vi.. Gamlefar ble enda mer oppgitt, og rettet seg mot meg og ba meg slutte å krangle, slik at vi kunne gifte oss så fort som mulig. Jeg kunne ikke gjøre stort annet enn å smile og være enig, og lovet at jeg skulle slutte å være så kranglete. Dette så omsider til å roe gamlefar ned, og gifterisnakket ble omsider lagt til siden. Ens dette pågikk hadde jeg en jente på hver hånd som malte henna på meg. Jeg er generelt ikke så begeitret for dette, men klarte ikke si nei til de søte små. Det holder visst i noen uker, så kanskje jeg fortsatt går rundt med det til jul hjemme..

Selve geiteslaktingen var rimelig grotesk. De slaktet på halal-vis, noe som betyr at de dreper slik at all blodet renner ut. Den blødde rett og slett ihjel. Hele prosessen med både dreping og slakting gikk relativt fort. De ”skitne” delene kom en fattig hindu-dame og hentet, og dermed var det klart for matlaging. Selve kjøttet skulle de ha til middag om kvelden, men til lunsj stod lever på plakaten. Dette var mildt sagt vanskelig å svelge for to nordmenn som nettopp hadde sett sin første geit bli slaktet, og generelt ikke var stor fan av lever. Men man kan likssom ikke si nei, så lever ble det. Det var ingen stor gourmet opplevelse for å si det sånn.. I tillegg startet jeg med å svelge chili ned i feil rør, og da jeg skulle tørke vekk tårene så greide jeg å gni meg i øyet med den delen av fingeren jeg nettopp hadde fått henna på. Men jeg overlevde både dette og leveren uten skader. Vi takket så fint for oss, og ble kjørt på mopeden til Abdhull til nærmeste bussholdeplass(faktisk en ganske behagelig måte å reise på, mopeden altså)



DEL 2: Endelig et bryllup!

Her i India har jeg gått og håpet på en bryllupsinvitasjon. At noen skulle kjenne noen som kjente noen som hadde en fetter som skulle gifte seg, slik at jeg kunne delta på en av de utallige funksjonene ihvertfall. At jeg så skulle bli invitert til sjefen sin kone sin søster sitt bryllup kom som en hyggelig overraskelse. At jeg innså i det taxien kjørte inn på Hotel Shiv Vilas at dette kom til å bli et rimelig fint bryllup var en likedan hyggelig overraskelse. Hotellet så ut som et palass, noe som trengtes når en frøken fra Mumbai og en kar fra Dubai gifter seg.
Jeg tok del i to av bryllupets funksjoner – det ene var sermonien og det andre var festen. Sermonien fant sted i en stor bakhage på det førstnevnte hotellet, som var minst fem stjerners og bygget som et palass.

På scenen stod en og messet ovenfor det overlessede brudeparet, mens folk satt å småpratet og forsynte seg av smårettene som stod på siden. Det var tydeligvis ikke nødvendig å følge med på seansen, med unntak av når de annonserte hennes nye fornavn(!). Det hele ble avsluttet av at bruden ble båret i en kongestol til bilen, for så å bli kjørt vekk.
Neste seanse skulle være på et annet nærliggende palass-hotell, og i pausen mellom ble jeg kjørt til mitt hotell – også femstjerners. Kan si meg rimelig fornøyd med standarden på rommet, og utnyttet muligheten for en varm, ren og god dusj med en gang, før det bar videre til festen, holdt på palasshotell nummer to i området.
I et indisk bryllup handler det meste om to ting: Mat og dansing. På festen var der ingen formaliteter whatsoever; man kunne hente seg mat fra en veldig stor buffet slik det passet seg, og drikke hentet man i baren. Folk stod og spiste, gikk mens de spiste og noen satt mens de spiste. I mens var det hele tiden indiske rytmer i bakgrunnen, og folk satt å ristet i danseskulderen(her vil jeg si det er mer danseskulder enn fot) over hele salen mens fotografering pågikk av brudeparet. Til tross for at verken lys var senket eller brudeparet ferdig fotografert så fyltes dansegulvet etter hvert opp.
Indisk dansing, eller bollywood-dansing som jeg ble fortalt at det het, er noe for seg. Mye innlevelse og risting av skuldre og armer, og gjerne store bevegelser. Helten på gulvet, etter sjefen min riktignok, var en ti år gammel fyr som danset med oss inn i de sene timer. Ja, jeg ble med jeg også faktisk. I ett-tiden hadde jeg tenkt å vende tilbake til trippelsengen min på hotellet, men sjefen kunne melde om at det bare var de gamle som gikk hjem nå, og ba meg prøve litt dansing isteden. Jeg fant ut at jeg syntes uansett alle de andre så rimelig komisk ut på dansegulvet, så da kan likegodt jeg også kaste hemningene og hive meg på.
Jeg har neppe ledd så mye på et dansegulv før – det hele tok helt av, og sjefen min viste noen nye sider av seg selv. Han var dansekongen! Han sa imidlertid til meg etterhvert at. ”Siri, but you know indian dancing!”... noe jeg ikke vet om jeg skal ta helt som et kompliment eller ei. Godkjent på dansegulvet ble jeg ihvertfall, som eneste hvite innslag.
Men halv fem var de stakkars servitørene som gikk rundt og delte ut shots og champange på dansegulvet rimelig trøtte, så da var festen over(forståelig nok, ettersom de hadde jobbet siden 8 om morgenen... Skiftarbeid er nok et ukjent fenomen). Men jeg var veldig fornøyd, og klar for en natt i ordentlig seng, ren og fin, med dyne til og med!

Dagen etter var det elefant polo – dvs polo spilt med elefanter i steden for hester. Rikmannssport med andre ord. Beskjedenheten min tok ikke slutt før det var for sent å prøve en runde dessverre, men det var artig å se på. Følte meg litt i overklassen der vi satt i skyggen av et hvitt tak på hvite stoler, med tjenere som stadig kom med ny fingermat til oss, mens seks elefanter løp rundt på banen med jålete gjester fra inn og utland sjonglerende oppå. Etter litt indisk lunsj(it’s all about the food) bar det hjemover i onkelen til sjefen sin bil, rimelig sliten etter helgens mange opplevelser.
Det å gå fra den ikke så rike muslimske familien, til disse ekstremt rike i bryllupet var en stor kontrast. Og rundt de rike løper der servitører, sjåfører, heistrykkere, døråpnere som jobber mye for lite... Jeg tror faktisk ikke jeg kunne funnet meg godt til rette blant de rike India. På lang sikt.


PS: Bilder fra bryllupet må dere komme innom meg og se, da jeg fikk beskjed om at siden det var en privat fest måtte jeg ikke legge ut bildene på nettet..