Diwali - indernes viktigste høytid

Den siste uken har vært rimelig travel. Ikke bare var det siste helgen til Matti og Sini, men attpåtil kom der Diwali oppå det hele. Diwali er indernes viktigste høytid, og minnet om jul og nyttår på en gang. Forut for Diwali har inderne ladet opp med en diverse fastedager, gavedager, og andre spesielle ritualer, for ikke å snakke om oppskytning av fyrverkeri og andre smellbongbonger. Det har vært en krigssone i gaten min i en måned nå, til alle indiske barns store begeistring. Når vi har prøvd å vise litt misnøye med disse livsfarlige bombene de fyrer av, bare trekker de voksne på skuldrene, og spør om vi ikke skal kjøpe litt ”crackers” vi også. Ellers har husene i gaten blitt pyntet med typen julelys i alle mulige farger, og gjerne som blinket, noe som har gjort byen et par hakk koseligere. Det er faktisk utrolig hva selv rosa, orange, blå og lysegrønne julelys kan gjøre med et nabolag! I Norge er alt som ikke er hvitt litt glorete etter min mening, men både Sini og jeg var enig om at i India så går det greit med litt farger.

På selveste Diwalidagen, lørdag, var det selvsagt jobb for meg – dog halv dag. Mesteparten av dagen gikk imidlertid med på å ønske alle Happy Diwali, og å spise søtsaker, indiske retter og annet de hadde på markedet. Jeg fikk til og med to diwaligaver – den ene fra en på jobben som insisterte på å kjøpe noen øredobber til meg, mens Herr Nanda, Presidenten i selskapet, hadde gjort klart diwaligratialet som bestod av indiske søtsaker og kontanter. En hyggelig overraskelse!

Resten av kvelden ble feiret med andre utlendinger, og vi startet kvelden med grillfest på nederlenderen Remcos takterrasse. Han hadde for anledningen kjøpt inn to kilo kyllingkjøtt av ulike slag – en fin avveksling fra all vegetarmaten man spiser om dagen. Fra terrassen kunne vi se utover byen, hvor fyrverkeri ble skutt oppover, sidelengs og bakover hele kvelden. Når det gjelder sikkerhet og kvalitetssikring av rakettene så er det noe man ikke bryr seg nevneverdig om i India. Her var det ikke bare hvordan raketten så ut som var spennende, men også hvor den sprengte - i luften eller på bakken?

Vi traff på noen gutter med en rakett med styrepinne som hadde stilt den opp i en reativt trang gate. Heldigvis stilte vi oss på siden av den, ettersom den først sprengte på bakken, for deretter å skyte fart både forover og bakover.. Det er ikke uvanlig at rakettene gjør seg helt ferdig på bakken, og enkelte hørtes ut som reneste skuddvekslingen der de smalt og sendte gnister fra bakken og utover en radius på omkring fem meter. Vernebriller er nok fortsatt et ukjent fenomen, og noe sier meg at ulykkesstatistikken på Diwali er litt høyere enn på nyttårsaften i Norge.

Etter et godt måltid, bestående utelukkende av kjøtt (etter et kosthold hovedsaklig bestående av grønnsaker de siste månedene, var dette noe vi ikke hadde dårlig samvittighet for) dro vi videre til en AIESEC traineeleilighet for diwali-fest. Alle hadde ikledd seg indiske antrekk for anledningen, i et forsøk på å gjøre Diwalifeiringen så indisk som mulig. Sini og jeg hadde noe problemer med å finne en Kurta som ikke bestod av for mange farge og mønster kombinasjoner, og etter noen hektiske timer på Central Market sammen med en haug andre indere i typisk siste-liten diwalishopping endte vi opp med samme kurta. Etter en rekke sprøsmål om vi er både tvillinger og søsken, for ikke å snakke om navneforrvirring i løpet av de siste to månedene fant vi ut at en kveld i like klær var på sin plass, som om ikke enkelte var forrvirret nok allerede over disse to blonde jentene med nesten make navn.

Det ble en hyggelig kveld, hvor Sør-Amerikanerne eide dansegulevt, mens vi andre litt stivere Europeere holdt oss til snakking denne gangen. Jeg fikk forklart at om en ikke kan danse i Sør-Amerika, så blir en nesten sosialt utstøtt. Godt å vite.

I det hele tatt ble det en hyggelig Diwali – ikke helt indisk med bønn og kortspill, men det får bli en annen gang!

Et showroom, en inder og en nordmann - og noen arrogante kjøpere

I helgen skulle det være en stor handicraft and gifts fair i Noida, på andre siden av byen. Vintage Shades har et permanent showroom der som vi leier, og har åpent under de messer som arrangeres på huset. Denne gangen var det store greier, med en egen hall på siden og tilsammen 1800 eksportselskaper som solgte alle mulige produkter "made in India".
Jeg hadde blitt fortalt at jeg skulle stå to av fire dager på denne messen, men som vanlig så kan man ikke ta disse inderne helt på ordet. Fredag kl. 15 får jeg beskjed om at jeg skal være med å ordne til showroomet en times tid senere, og deretter stå der i fire dager - inkludert fridagen min mandag. Mitt engasjement for dette prosjektet dalte raskt, og da vi i tillegg ikke forlot kontorene før nærmere halv 8 om kvelden, og ble forespeilet en hjemkomst kl. 0300, var jeg lite happy.
Jeg vil si at den kvelden i showroomet fikk meg til å innse hva som gjør disse inderne så himla lite effektiv noen ganger - de skal diskutere alt, gjerne i tre runder, før de gir seg. Nå skjønte jeg ikke mye av det de diskuterte, men det var snakk om å prøve i en halvtime å få en spiker inn i veggen som det ut i fra første bank gikk ganske tydelig frem at det der var glemmesak. I tillegg bestemte de seg kl 22 for å gå å spise litt, og ettersom jeg trodde vi skulle være der hele natten, syntes jeg det var en god idé. Da vi kom tilbake etter et OK indisk måltid, viste det seg at vi nesten var ferdige - hadde det ikke vært for denne diskusjonen om spikeren selvsagt. Men hjem kom jeg meg kl 0030, og var egentlig positiv til å i det minste tilbringe helgen utenfor kontoret.
Dagen etter ble jeg hentet av sjåføren til sjefen, som kjørte oss den timen det tar til Noida. Vel fremme på messen var ikke oppmøte av kjøpere det helt store - det viste seg etterhvert at de som var der stort sett var opptatt av å finne billigst mulige produkter, ikke de mest eksklusive. Dette gjorde at meg og Mr. Gopali hadde god tid til å diskutere forskjeller mellom India og Norge. Han var helt sjokkert over husleien jeg betaler i Norge, og det faktum at vi ikke har arrangerte ekteskap. Som han sa - "but your parents are much wiser, and will know what is best for you". Vel, dette kommer fra fyren som viste seg å ha en kone, to barn og 6-7 kjærester på si - for enjoyment, som alle menn hadde rett på i følge Gud. I tillegg var det best at kvinner lagde maten, da de levde med så mye kjærlighet at når de lagde mat så øste de også kjærligheten i maten.. Dette var umulig for menn, og derfor meningsløst at de skulle lage mat, for det ville aldri blitt like godt.

Midt inni dette snakket jeg med både kone og datter på telefon, som var begge "very happy" etter å ha utvekslet noen ord med en jente med "golden hair" fra Norge. I indisk stil inviterte de meg hjem til seg, men dette er 4 timer utenfor Delhi, så vi får se når det blir tiden. Ellers spanderte Gopali både frokost og lunsj, noe som jeg syntes er veldig kjekt, da jeg aldri finner ut av disse indiske rettene. Så god mat var det, og til tross for våre uliketer i verdisyn og kvinnesyn spesielt, ble det en interessant helg. Det var noen kjøpere innom som eeeelsket produktene våre, men de ble for dyr. Det var blant annet en dame fra Libanon der, som ønsker noen sjal, men kunne ikke ta så mange, da det var så mye krig og bomber i landet hennes at det var vanskelig å drive buisness. Da hun til slutt bestemte seg for å ta noen, ga hun oss et businesscard og sa at "forresten, dere må sende de til ham".. Der stod det et navn, og under "manufactorer, exporter".. Tror neppe vi gjennomfører den ordren for å si det sånn, da det var tydelig at hun skulle stjele våre design.
Mine fire forespeilede dager ble imidlertid til to, da jeg dro tilbake til kontoret på mandagen for å fortsette arbeidet der. Grunnet Diwali til helgen(litt som jul for oss) hadde butikken vår mandaggsåpent, og da var det naturlig at vi i eksportavdelingen på kontoret tre etasjer over også skulle jobbe. Så det ble en lang jobbeuke, som endte med at jeg igår dro hjem tidlig, og i dag enda ikke har kommet meg på jobb, da jeg i natt omsider fikk min indiske magesjau og sliter litt med å få fylt opp magesekken igjen. Jeg var imidlertid ikke den eneste, da tre av de andre tyskerne fulgte meg i tur og orden. Hva som har forårsaket dette er et mysterium, men vi hadde i går en svenske på besøk som hadde samme greien, så det kan se ut til at vi er smittet av han.
Hadde jeg vært frisk ville jeg ihvertfall holdt meg unna Vinobapuri 92C i noen dager..

Dagen vi krasjet en 18-års dag

Tirsdag kveld stakk jeg en tur innom den andre trainee-leiligheten i en gate bortenfor min. Jeg hadde blitt fortalt at der skulle være en indisk bursdagsfeiring på taket, og tenkte at det kunne være morsomt å snike litt i døren for å se hvordan det foregikk.

Da jeg rundet gatehjørnet til Vinobapuri 1 skjønte jeg at bursdagen allerede var i gang. Hele gaten var fylt med hindi-sanger, som seg hør og bør når det er bursdag, og i leiligheten hørtes musikken bedre enn når vi har fest der selv. Siden dette er India, hvor de gjerne er litt mer åpen for ubudte gjester, tok vi trappen fatt og snek oss inn bak DJen og de fire store høytalerne som forklarte hvorfor musikken fylte hele nabolaget.
Siden dette fortsatt er India, så er det ikke så lett å være hvit og diskré, og vår ankomst gikk absolutt ikke upåaktet hen. Men i motsetning til i Norge, hvor vi nok hadde blitt kastet ut, så ble vi her i steden dratt med på dansegulvet – fylt av indiske gutter i alle aldre, med tre 12-år gamle jenter som stod å vugget litt på siden.

Og der ble vi faktisk værende til siste slutt klokken 12, da politiet kom og krevde noen rupees og litt stillhet for å glemme det hele. Men frem til da var det stor stemning på taket, og guttene ble bedt opp til dans av indiske gutter(jentene til dels også, men særlig blant de eldre menn var guttene mest populære), både den yngre garde, og far/onkel/andre voksne menn som deltok på festlighetene. Her var det nemlig stort sett guttene som danset, med noen kvinnelige innslag om sangen var den rette. Innimellom slagene fikk vi servert rom og cola og andre blandinger av lunken brus og alkohol, og vertskapet så ut til å være fornøyd med de ekstra gjestene. De hadde også litt fyrverkeri som de skjøt opp – av litt variabel kvalitet riktignok. Noe sprengte i luften, mens andre sprengte der de stod. Dette så ikke ut til å være av særlig bekymring for de lokale, og festen fortsatte som før.

Kvelden ble great success, og jeg fikk til og med lært meg noen indiske dansemoves – tviler imidlertid på at jeg kommer til å dra dem frem på Felize, men man vet aldri..

Et lite stykke Tibet

Etter en måned i Delhi, med kun en liten helg på reisefot, var det deilig å se frem til en helg lenger nordpå. Fredag kveld befant da Sini og jeg oss på Jammu Mail train, i lag med "et par" andre. Heldigvis hadde vi fire hvite damer i samme avdeling som oss, og til tross for at disse fire andre hadde en noe ulik oppfatning omkring dette med livet, teknologi og utdanning enn oss, så var det en viss trygghet. Etter at de hadde snakket seg ferdig for kvelden om deres tidligere liv, meningsløsheten med teknologi og utdanning, påpekt at jeg var i laveste laget for å være en nordmann, og hun ene hadde forutsett hvor mange barn to av de andre skulle ha, så slo vi opp sengene og la oss tre i høyden. Det ble litt søvn den natten, men heten fra Delhi slapp likssom aldri taket, så vi følte oss svett og god da vi ankom Pathankot.

Etter ti timers togtur ventet fire timers busstur oppover i fjellene. Dette var noe mer spennende enn en tur langs selv de trangeste norske veier..Ikke noe for sarte sjeler! Vi hadde bestemt oss for å dra rett til McLeod Gunj, noen hundre meter lenger opp i fjellet enn Dharamsala. Det er her den tibetanske eksilregjeringen holder til, noe som setter sitt preg på stedet. Jeg følte jeg var mer i Tibet enn India, da det for det meste var tibetanere som bodde og jobbet der. Sarifaktoren var endel lavere enn i Delhi for å si det sånn! Etter å ha sett tempelet og den litt skuffende fasaden til Dalai Lamas residens fant vi litt av hvert å bruke pengene på i bodene og butikkene som ynglet langs gatene. For en fjellglad nordmann var det deilig å være omringet av fjell, skog og utsikt etter gammelt! Det meste av tiden gikk til å nyte dette og stillheten, og ellers vimse rundt og kjøpe alt fra te, til smykker og andre fine og ikke så fine ting de hadde der(jeg prøvde meg på en indiskstyle bukse som ikke var helt heldig i fasongen viste det seg..).
Ellers traff vi tilfeldigvis på fire andre interns fra Delhi i gaten, (ganske utrolig å treffe på kjentfolk når man er i India, da vi kanskje kjenner sånn 30 - 40 stykk i dette landet), som vi dro på restaurant med senere på kvelden. De hadde også truffet på en svenske, så jeg fikk praktisert norsken min etter gammelt også.

Restauranten vi valgte for kvelden var anbefalt i Lonely Planet, men det kan ikke ha vært for servicen ihvertfall. Bare det å gi oss to glass og en flaske vin tok sin tid, for å ikke snakke om å trylle frem en åpner til oss. Etter at han hadde plantet flasken på bordet vårt, forsvant han, og fortsatte å ta bestillinger fra andre, servere litt mat, og ellers flytte på stoler og bord. Da vi til slutt fikk tak i ham og lurte på om han kanskje kunne åpne vinen også, så virket det nesten som om det var for mye å be om. Men vin ble det, og som alt annet i India, så hadde de krydret den også. Ikke verdt å vente på, men da har man prøvd vinen deres i det minste. Jeg kan nevne at den tibetanske Chicken Chow Chowen deres var veldig god da, det skal de ha!



Søndagen ble litt hektisk, da alle bussene til Delhi var fulle, og vi derfor måtte benytte oss av togbilletten vi hadde. Selvom toget vårt ikke gikk før kl. 23 om kvelden, måtte vi dra fra McLeod Gunj kl 1600. Det ble imidlertid tid til en smakfull frokost ved Green Hotel(vi følte gjerne det var mer et hostel men..), mer handling, en liten gåtur nesten bort til et fossefall og en tibetansk rygg og nakkemassasje. Sistnevnte var veldig bra, men dessverre føles ikke verken nakke eller rygg noe bedre(heller tvert i mot) etter fire timer buss og tolv timer tog etterpå.

På turen fra McLeod Gunj til togstasjonen kom vi i snakk med kandadieren Charles som hadde reist rundt i India så lenge at han hadde lagt til seg denne vanen indere har med å riste på hodet nå og da, og kunne til og med endel hindi. Han var nå på vei til Calcutta og Bangladesh, etter å akkurat ha solgt autorickshawen sin i Dharamsala, som han hadde kjørt fra Kerala i sør, og helt opp nord. Ellers hadde han jobbet litt på gård her i landet, og vært på kryss og tvers et par ganger. Han ble med oss og spiste før togturen, og det viste seg å være ganske greit å ha med seg en gutt i følget når vi stod der som eneste hvite på togstasjonen i Chakki Bank. Det vi også merket oss var at inderne nå ikke bare stirret, men de kom også bort og snakket til oss - eller det vil si til Charles.
Under på bildet ser vi en ny venn av Charles som skulle ta samme tog som ham. Han var veldig opptatt av å vise at han var med i det ene og andre offentlige organ(slik som en valgkomité), og ikke minst et kort som viste at han betalte skatt, og dermed var av den ekstra gavmilde typen som med dette hjalp landet sitt.
Etterhvert som denne inderen kom med mer og mer innpåslitne spørsmål, begynte Charles å se mindre frem til sin 41 timers lange togtur med denne mannen på slep. Men jeg tenker han overlever. Som dere ser, så har også Charles begynt å posere som en inder. Sjegget skulle han ta når han kom hjem, til tross for at han måtte innrømme at det kunne bli i heteste laget noen ganger.

Da Charles forlot oss til fordel for sitt tog til Calcutta, stod vi plutselig igjen to blonde jenter på en togstasjon med bare indere. Heldigvis gikk det fint for seg, men det ble endel blikk fra de lokale. Vel inne på toget kriget vi oss frem til plass 59 og 62 - tredje etasje sengene våre, hvor der selvsagt lå to indere og sov. Etter å dratt dem litt i tåen fikk vi plassene våre, hvor vi tilbragte de neste 12 timene.(..) Sovevognen stimlet med folk, og i tillegg banet det seg stadig gjennom chai-gutter, lunsjgutter, snacksgutter og andre forbipasserende. Der var hele familier stablet på en seng(0,5 x 1,80 m ca), og utallige lukter av krydder, parfymer og noen mindre hygeniske lukter. Men det hele vil jeg si var en interessant og ganske surrealistisk opplevelse, med mulighet for gjentakelse. Vel, kanskje jeg bestiller en klasse bedre..
McLeod Gunj var ihvertfall verdt turen!

Sightseeing i Delhi

Mandag betyr fridag for min del, og i går var jeg så heldig at den sammenfalt med en indisk helligdag, noe som betød på den kjedelige siden at jeg ble snytt for en fridag, men på den gledelige siden hadde jeg noen å dra på sightseeing med. Gårsdagens mål var først turistkontoret i Delhi, for å prøve å finne ut av en måte å komme seg til Dharamsala. Dette viste seg å være svært enkelt i følge han på turistkontoret, da de selvsagt hadde en turistbuss arrangert av dem, som gikk fra Delhi og rett dit. Turen tok ”bare” 15 timer, og siden bussen var av merket Volvo så ville mangelen på Air Condition ikke gjøre noe. Den hadde tross alt seter man kunne lene litt bakover.

Både tidsbruken og prisen syntes jeg imidlertid var litt i overkant, og jeg spurte hvordan det var med togforbindelse, da jeg visste at man kunne ta toget til et sted, for så å ta buss i tre – fire timer opp i fjellene. Dette var han ikke så villig til å snakke om, da disse lokalbussene ikke var noe for turister å ta, hevdet han. Nei, Volvo-bussen hans var det beste alternativet, og mangelen på Air Condition ville ikke være noe problem, siden det var kaldere i fjellene. Hvor lang tid det ville ta før temperaturen kommer ned på et komfortabelt nivå var han imidlertid litt vag i uttalelsene om, men jeg vil tro at vi ihvertfall måtte sitte noen timer på hompete veier med 30 + før det begynte å kjøle seg ned.

Jeg takket pent for meg og sa at jeg kunne ringe ham når jeg hadde snakket med Sini. Et problem var at hennes internasjonale bedrift ikke gir dem fri på indiske helligdager, noe som betød at hun må jobbe på fredag da alle andre har fri fordi Mahatma Ghandi har(eller ville hatt) bursdag. Siden bussturen startet kl 1600 og hun egentlig jobber til 2200 ville hun måtte si at hun var syk.

Da jeg kom hjem og fortalte om denne turistbussen kunne de andre bereiste internsene jeg bor med melde om at en busstur på 15 timer nordover ville være en utfordring for de fleste kropper, Volvo eller ei. Og disse lokalbussene pleide å være helt grei, så de anbefalte tog så langt vi kunne, og deretter buss. Dermed blir det tog og lokalbuss på oss, noe som sikkert går fint. Det var egentlig fullt på toget, men de har alltid avholdt en andel billetter på ”ladies quota”(uvisst av hvilken grunn), og der var det flere ledig. Så da blir det fjell og tibetansk-inspirert miljø på meg til helgen! Kan hende hjemlengselen kommer krypende litt da..



Etter det ikke særlig givende besøket hos turistinformasjonen traff vi på en inder, som selvsagt hadde lyst å slå av en prat. Han ville, som de fleste andre bare informere oss om at det var helligdag i dag, og at det ikke var så mange shoppingsteder som var åpne(det å bare gå seg en tur for å se seg om er visst ikke noe indere forstår seg på). Men, han kunne selvsagt anbefale oss et ”marked” med gode handlemuligheter, og selvom vi ikke var ute etter å shoppe, var no et marked alltid spennende. Han praiet en rickshaw for oss, og ga noen instruksjoner til føreren, og 15 min senere stod vi utenfor en teppehandler, som rett nok hadde ”market” i navnet sitt. Ikke akkurat det vi hadde bruk for, så vi la ut på vandring i de ganske uinteressante gatene som lå rundt der, og hoppet etterhvert på en rickshaw som tok oss til vårt egentlige mål for dagen, India Gate – Delhis svar på Triumfbuen. Der vandret vi rundt, tok litt bilder, og ble tatt enda flere bilder av. På et tidspunkt var det neste kø for å ta bilde med oss, noen ville ha fellesfoto, singelfoto, kun meg, kun Christian – evt den som var ledig... Nett som på konfirmasjonsdagen! Vi slapp til slutt unna, og fant oss en fredelig plass under et tre hvor vi fikk nyte en cola i ro og mak.



Litt senere på ettermiddagen skulle det så være brenning av en rekke ”puppets” som representerer onde demoner, i forbindelse med denne helligdagen. Rundt om i byen var det satt opp slike meterhøye puppets, som alle skulle bli tent på. Vi ønsket å få med oss denne høytidelige seansen, og ble med Karolina, Patrycia og en indisk venn av dem til en park hvor det skulle brennes. Selv med en inder som guide kom vi altfor tidlig, og etter å ha spute vaktene der når det hele begynte, trasket vi hjem til inderen og satt der halvanne time. I følge vaktene skulle det begynne klokken kl 18-19, men vi antok at det var mer 19 enn 18, siden vi tross alt var i India, og tok oss god tid. Vi begynte å ane uro da vi på vei tilbake møtte et tog av indere som gikk motsatt vei. Og helt riktig, da vi ankom kl 1839 var det bare noen små bålrester igjen. Det er nok første gang jeg har kommet for seint til noe i India, og jeg tviler på det blir veldig mange flere ganger.. Men noen ganger må de vel være presis de også.

Indiske inntrykk

Tiden flyr utrolig fort her i India. Nå har jeg vært her en måned, men føler meg fortsatt som en fersking. Det tar sin tid å komme inn i denne kulturen, selv når jeg tilbringer seks dager i uken i en helindisk bedrift. Der er jeg jenten med det blonde håret, hvite huden og de merkelige klærne som kjøper svart kaffi i lunsjen hver dag, løper tre etasjer ned for å gå på toalettet for det er det eneste med toalettpapir, sier nei takk til chai og har sjeldent med seg annet enn skiver til lunsj.. Jeg er litt bekymret for at jeg støter noen, for eksempel chai-gutten som jeg har begynt å avvise. Han er ved pulten min med tekjelen to ganger for dagen, og ser like skuffet ut hver gang jeg sier nei. Men kombinasjonen melk, sukker og en tepose er bare for søtt for min mage altså.

Selvom kommunikasjon med indere ikke alltid er like lett , så havner man noen ganger i interessante samtaler med dem. Ofte blir jeg litt overrasket over indernes tanker om sitt eget land og kultur. Selvom trafikken her for meg er et eneste stort kaos, og alt støvet og bosset som er over alt er en smule sjenerende, så har jeg antatt at for indere er dette helt normalt, og slik syntes de det er helt greit å leve. Ofte viser det seg imidlertid at indere syntes landet sitt er ”too crowded”, altfor støvete og at trafikken er et eneste rot. Min bereiste sjef spurte meg her en dag hvordan det var i Norge – ”quite empty, right?” – og jeg kunne fortelle at befolningstettheten var endel lavere enn i India, noe han syntes hørtes veldig fint ut. Da han senere så bakgrunnsskjermen min som er et bilde av fjord-Norge på sitt beste så så han veldig frem til sitt kommende Norgesbesøk.

En annen ting indere er veldig opptatt av er dette med familie. Her giftes de som regel bort til det beste foreldrene har fått tak i, og så er de gift resten av livet. Skillsmisse skal visst være litt av en papirmølle, og mildt sagt ikke særlig populært. På jobben min er det for det meste mannfolk, og ofte kommer det opp dette med giftemål. Noen blir veldig overrasket over at jeg ikke er gift enda, mens produksjonssjefen her en dag syntes at det var veldig bra. Han var selv gift, men anbefalte meg å holde meg unna slikt; for som han sa: ”you can change and have different boyfriends, many boyfriends...”. Tydeligvis var det disse rammene som ble satt med en gang man giftet seg som gjorde livet så kjedelig. Men gift er de, og de fleste med koner som kan sin kokekunst.




(Sini på vårt nymalte rom - mangler litt pyntegjenstander og et klesskap, gjerne en fungerende vifte, men fargerikt er det i det minste)



I dag da jeg snek meg ut i lunsjen, for å for en gang skyld ikke skulle spise opp noen andre sin lunsj, havnet jeg på MacDonalds, og ble invitert til å sitte med en pensjonert, bleik inder med engelsk aksent. Det var et interessant måltid, hvor jeg brukte halvparten av tiden til å forklare at jeg faktisk var norsk, selv om jeg ikke snakket engelsk slik hans norske venn som han traff for 25 år siden snakket. Han hadde forresten vært i Norge, og det han så ut til å huske best var at han hadde betalt hele 50 kroner for en pils. Jeg kunne melde om at du nok må ut med minst 60 kroner i dag, og da ble han rimelig sjokkert. Videre lurte han på hvordan vi kunne ha det så dyrt der – hvor fikk man pengene fra? Alle kunne vel ikke være så rike? Spørsmålet satt meg litt ut skal jeg innrømme, men jeg fikk ikke mye tid til å tenke før det haglet med nye spørsmål om alt fra familie og kjærester, til hvem jeg bodde med her i India, om tyrkeren var plagsom, hvor stort budsjett jeg hadde hver dag, om jeg lagde mat, om guttene i Norge lagde mat osv osv. En må bare smile av disse indernes nysgjerrighet og åpenhet mot fremmede, så unorskt som man kan få det!
Det ble ihvertfall et hektisk måltid hvor jeg svarte så godt jeg kunne, og greide akkurat å fullføre en McChicken før jeg måtte løpe tilbake. En annen ting jeg fikk vite her en dag var nemlig at man ikke tok med non-vegetarian food inn på jobben, da jobben var som et tempel, og der brakte man ikke inn kjøtt. Jeg fikk et stikk av dårlig samvittighet for skinkeosten jeg hadde med meg forrige uke, og noterte bakerst at jeg aldri måtte finne på noe sånt igjen. Det fikk meg imidlertid til å tenke på om det var noen flere ting jeg burde vite av ”Dos” and ”Don’ts” her på arbeidsplassen, og skulle gjerne hatt en innføring i skikk og manerer. Jeg skulle også ønske at jeg kunne komme med noen ønsker selv, da denne rapingen deres begynner å bli litt mer enn jeg syntes er komfortabelt til tider.

Et annet indisk fenomen som er ganske uvanlig for oss nordboere er indernes oppfatning av venner. Det tar ikke lang tid før man kalles bestevennen til noen, og jeg har visst minst to her på jobben nå – fast friends som de sier så fint. Priya, jenten i produksjons-avdelingen som har vært veldig hyggelig fra dag en, er visst bestevenninnen min nå, noe hun har informert de fleste på jobben om. Stadig er det noen som spør meg hvor bestevennen min er, og etter noen få bommerter i begynnelsen da jeg svarte i Europa og fikk et litt overrasket uttrykk tilbake, skjønte jeg fort at det var henne de siktet til. Men det er hyggelig det, og hun vil veldig gjerne ta meg med(eller vise meg frem, alt etter som) til vennene sine en dag, noe jeg ser frem til. Det er spennende å bli kjent med noen indere også!

Bortsett fra jobb så har denne uken gått med til litt handling, en sosial sammenkomst hvor Nils i anledning sin avskjedsfest hadde gjort et hederlig forsøk på å lage lapskaus, bursdagsfest på en meget fasjonabel klubb og rolige kvelder i leiligheten. Vi har nettopp fått enda en tysker hit til Vinobapuri 92C, Christian på bildet under, så nå bor vi 8 stykk her - veldig hyggelig!







Den kommende uken har jeg fri mandag og fredag, så til helgen blr det forhåpentligvis en tur ut av Delhi – om vi bare finner ut av tog, buss, esel eller andre fremkomstmidler vi måtte trenge for å komme oss til Dharamsala, Dalai Lamas feriested. Der skal det være både fjell og fin natur, så det skal bli en fin avveksling fra bylivet her.

Lunchtime

I motsetning til i Norge, hvor man får ha sine svette hvitostskiver i fred til lunsj, så er det her slik at man deler det man har med de andre. For meg betyr det en viss prestasjonsangst hva angår lunsjen min, og jeg har noen dager bare løp ut så snart det er lunsj, og satt meg på den italienske kafeen rett ved. Men noen dager har jeg svelgt litt stolthet og funnet meg noen å spise med - riktignok uten det store bidraget. Ene dagen hadde jeg bare med meg noen skiver og en nesten helt tom skinkeost fra Norge.. Lett pinlig berørt tok jeg plass ved bordet(lunsjrom finnes ikke) til produksjonssjefen og assistenten hans, som hver hadde sine bokser med. Jeg unnskyldte meg litt brydd, og forklarte at jeg ikke hadde hatt tid til og lage mat, og dessverre - "no mama cooking for me". De derimot, hadde til og med kokk som laget maten deres, så det er ikke rart de alltid får med seg god lunsj på jobb.

Så da var det greit. Jeg dro frem en skive og scoopet opp de ulike veggisrettene de hadde fra boksene deres(bestikk er et sjeldent fenomen), og assistenten ville til og med prøve litt skinkeost, da han visstnok spiste alt(noe størrelsen hans levnet liten tvil om). Hvordan han syntes skinkeosten smakte er imidlertid uvisst, men det han sa på hindi til produksjonssjefen så ut til å bety at han ikke syntes det smakte mye.. Men jeg tror de syntes jeg er et merkelig fenomen, så de har vel bare godtatt at jeg er litt annerledes. Skivene mine falt forsåvidt i smak, velger jeg å tro ihvertfall.


I går bestemte jeg meg imidlertid for å få bestilt meg noe indisk mat, og spurte Mukesh, regnskapsføreren som jeg deler avlukke med, om han kunne ringe noen. Han så litt overrasket ut, men så ut til å bli ganske glad for forespørselen. Han ropte da på Damhaa, løpegutten vår, og ba han kjøpe litt chapati, ris og noen sauser som ikke var for sterkt. Resultatet ser dere under.
Smaken var fortreffelig, og alt kostet kun ca kr. 3. Nå er jeg litt usikker på om løpegutten måtte ut med mer, eller om jeg betalte firedobbel pris for naan-brødene jeg kjøpte en dag på samme sted(absolutt ikke umulig, da de pleier å ta minst det dobbelte for oss lettlurte utlendinger). Jeg var spent på reaksjonen fra magen min de neste timene, men det gikk veldig greit, så tror jeg må gjenta det oftere - eller kjøpe meg en indisk kokebok. Det blir fort det første.













Ellers har vi fått nymalt leilighet nå, og fargeutvalget er noe annerledes enn det jeg ville valgt for mitt hus. Her går det nemlig i pasteller, som dere ser på bildet under. Men vi er veldig fornøyd, da leiligheten nå ikke bare er nymalt, men også nyvasket! Vi har en vaskedame, Pinky, men hennes bidrag er av litt varierende grad, og hun er ikke den som liker å dra kosten under sengen også. Men etter litt refs fra huseier, så har det kommet seg de siste dager.. Så får håpe det varer.





Nå er neste prosjekt å få reparert takviften på rommet til Sini og jeg, da den brisen som den produserer absolutt ikke hjelper stort på når det er over 30 grader ute om kvelden. Kjenner vi indere rett så tar det litt tid det også.

Siri